Nå virkeligheten blir for vanskelig Besøk på Internatskole nr 3, Kaliningrad Ved Tommy Knudsen	Fra Phania 2-98

Barna ved Internatskole nr. 3
Sterkest inntrykk gjorde selvsagt barna på barnehjemmet, som er fra 6 til 17 år. Jeg møtte en høflighet og takknemlighet som jeg ikke var vant til. De var og svært artistiske, og mange hadde både talent og interesse for musikk, dans og sport. Det var slik at en nesten glemte at alle de 217 barna egentlig har en forferdelig fortid før de kom til barnehjemmet. Mange av barna har opplevd alkohol -og narkotikamisbruk, vold, fengselsstraff eller død hos foreldrene. Noen har vært helt overlatt til seg selv en tid før de ble fanget opp. Barnehjemmet ligger veldig sentralt plassert i Kaliningrad, bare 5 min. gange til jernbanestasjonen (den som ligger ved Lenin-statuen, og den store åpne plassen). Her opp holder barna seg en del og får tak i alt de vil ha. En del sniffer og drikker fra tid til annen, når virkeligheten blir for vanskelig. De ansatte på barnehjemmet poengterte også sterkt at jeg ikke måtte la meg lure av den tilsynelatende idyllen som rådet, for realiteten var at hver dag var en kamp for å holde barna borte fra gata. Dessuten starter de vir kelig store problemene først den dagen barna er 17 år og må forlate bar nehjemmet. Da er de helt alene, og har på ingen måte den ballast de trenger for å klare seg i det harde samfunnet.

Prosjekt Kaliningrad
Så til tross for alle problemene som åpenbart er til stede, hvorfor virker barna så sunne og glade? Svaret er nok delvis at barna ikke vil vise problemene sine overfor meg, og i tillegg at jeg med min bakgrunn heller ikke har noen forutsetning for å forstå hvordan de egentlig har det. Dessuten virker det som de 17 ansatte ("oppdragere" og lærere) gjør en bra jobb til tross for svært knappe midler. Jeg tror ikke man kan snakke om jobb i dette tilfellet, heller noe man vier livet sitt til. Noen av dem er også utslitt. Barna bor i grupper på 15, som har ên "oppdrager". Ved hjelp av sponsorer, klarer barnehjemmet såvidt å skaffe midler til daglig drift, som mat, undervisning og omsorg. "Prosjekt Kaliningrad" er derfor et kjærkomment bidrag, som til nå har konsentrert seg om å pusse opp sanitæranleggene som var i svært dårlig (ubrukelig) stand, forsyne barna med nye (brukte) klær og sko. Cecilie og Sissel har og satt i gang en del fritidsaktiviteter etter skoletid, som volleyball, aerobic, fotball, engelsk kurs osv. Det er ganske viktig at barna ikke kjeder seg på etter middag og kveldstid, for å prøve å holde dem borte fra gata og rus. Etterhvert skal jentene (Cecilie og Sissel) av og til avløse oppdragerne , som har en tøff jobb.

"Crazy motherfucking Soviet architecture!"
Hva skal jeg si om byen Kaliningrad? Jeg oppholdt meg mest på barnehjemmet, og fikk ikke sett så mye av byen, men jeg kjørte en tur med en som heter Aleksander. Han snakket litt en gelsk, og viste meg litt rundt. Det eneste som minnet om den tyske byen Königsberg var et og annet rødt mursteinshus, som ikke var blitt bombet under krigen. Vi kjørte forbi et gigantisk byggverk, en slags stor kvadratisk legobygning. Jeg spurte hva det var. "Crazy motherfucking Soviet architecture!", utbrøt han, "Soviet, not russian!", la han til.. Det skulle visst være et admi nistrasjonsbygg, men stod i dag tomt, fordi man ikke hadde byg get det på skikkelig fundament, slik at det var i ferd med å sige ned i jorden. Japanerne har visst nok kjøpt det for en symbolsk sum. Folkene i byen var ganske hyggelige og smilende, og jeg hadde følelsen av at byen "levde". Jeg ble fascinert av et stort (russisk) marked, der du kunne få tak i absolutt alt du ville ha, selvsagt av varierende kvalitet. Ellers synes jeg byen var ganske "vestlig", når gjaldt butikker og biler (nesten bare tyske biler) og sånt. Det triste med byen var et stort antall narkomane, og en del gatebarn.

Trist farvel
Etter en uke måtte jeg reise fra Internatskole nr. 3. Det var ikke lett å reise fra barna, selv om de tilsynelatende var trygge der de var, i hvert fall for en stund. Jeg hadde fått mange nye venner, og måtte love å komme tilbake en dag. Jeg hadde fått oppleve deres hverdag, og kunne nå reise til en helt annen ver den. Det var rart å tenke på at disse barna sannsynligvis aldri kan gjøre det samme. Sjansen er stor for at de aldri får sett verden utenfor Kaliningrad, kanskje med unntak av en tur til Polen. Jeg gikk ombord på bussen til Gdansk med vodka (ca. 18 kr flaska) og et utall piratkopierte kassetter (10 kr stk). De fleste passasje rene på bussen var eldre damer som smuglet sigaretter. Jeg hadde ingen sigaretter med meg selv, og tok noen kartonger for en gam mel dame. Etter flere passkontroller ved grensen, og etter å ha tømt bussen og kontrollert bagasjen ên gang, trodde jeg at det var nok, men det var det visst ikke. Dette kunne ta tid, forsikret en av passasjerene meg om, og da så jeg at bussjåføren hadde lagt seg til å sove. To og en halv time senere kunne vi fortsette inn i Polen.

3654.52.70180

Se også innom prosjektets hjemmeside.