Søl. Saus. Sabotasje

Intervju med forfatter og musiker Pedro Carmona-Alvarez

Av Morten Auklend og Bjarte Brandal

Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972 i Chile, bosatt i Bergen) er allerede godt etablert som forfatter. Han kom til Norge i 1983 uten begreper om hva norsk språk var, og siden gikk han på Skrivekunstakademiet i Bergen før han i 1997 utga debutboken Helter, som fikk tildels meget gode kritikker i norsk dagspresse. Tre år senere var romanen la det bare bli blåmerker igjen et faktum, og i år har han sluppet en ny diktsamling, Clown town, på Cappelen. Han har blitt trukket frem som en av de mest særegne unge stemmene i Norge, bl.a. var han representert i lyrikk-antologien Tyven fra Brügge (red. Øivind Berg, Kolon Forlag 2000). En tydelig og oppsiktsvekkende vekt på språkets musikalske uttrykk preger hans tekster; med en leken og digressiv syntaks er bøkene hans uomtvistelig ukonvensjonelle språkprosjekter som er knyttet til en oppvekst i Sør-Amerika.

Likevel er han kanskje mer kjent som vokalist og frontmann i det Bergenbaserte poprock-bandet Sister Sonny, som har gitt ut en rekke plater. De har bl.a. blitt nominert til Spellemannsprisen. Alt ligger dermed til rette for at vi skal få en konstruktiv samtale om skjæringspunktet mellom litteratur og popmusikk da vi møter ham på Bergen Gjestehus en varm dag i september.

Bioen din forteller at du kom til Norge i 1983 og debuterte i 1997. Hva tok du med deg fra Sør-Amerika?

Språklig? En slags spansk syntaks, kanskje. Tror ikke jeg gjør dette helt bevisst når jeg skriver, men det lekker sikkert over i norsken min... Det er vel en slags patos eller form for dramatisk dimensjon der som det norske språket kanskje ikke bruker så ofte.

Kommer dette til syne både i musikken og litteraturen din?

Ja, det tror jeg. Det er jo det samme, den samme svære sausen.

Hvordan endte du opp i Bergen?

Jeg flyttet til Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet.

Ok. Først til musikken: Hvordan jobber Sister Sonny med musikken, kan du fortelle litt konkret om prosessen bak platene?

Det er forskjellig for hver gang. Først brukte vi lang tid på å sette sammen ting, rett og slett jobbe med små ideer. Vi har aldri hatt noen låtskriver, har alltid måttet jobbe fra bunn av. Etterhvert har det blitt mer til at man jobber i grupper, og vi er blitt flinkere til å jobbe i studio. Det er ikke alltid lett når man har fem hoder som jobber sammen. Vi jobber fra scratch, men i studio har vi vært veldig vågale. Først var vi ferske, ville gjøre det sånn som man gjør ting; trodde vi måtte ha fete trommer, kult utstyr, osv. Husker vi brukte to måneder i duperen på den første platen. Den er ganske dårlig på flere måter, låtmessig og lydlig ­ men det er mange fine musikalske detaljer der. Vi trodde vi måtte jobbe etter en oppskrift, og det resulterte i et klinisk univers som vi gikk ganske fort vekk ifra. Den neste platen, Lovesongs, spilte vi inn på en øy; mye søl ble samlet på en 4-spors og så dro vi hjem og redigerte sølet. Spilte den så inn på én natt, så de to platene er motpoler. Innskytelsen og det intuitive ble noe vi ville jobbe med, men vi arbeider mye med å kombinere dette med resultatene på teipene.

Har dere en struktur i arbeidet?

Vi jobber med forløp, skisser og «søl», som sagt, ingen ferdige låter, og dette blir ferdig i studio. Så setter vi sammen brokker fra her og der. På While others dance, Sister Sonny hadde vi to ferdige låter og mange omtrentlige forløp. Men vi i bandet har jobbet sammen lenge og snakker alle samme språk.

Hva skjer når gitaristen vil gå til en f og keyboardisten til en c? Og hvor kommer sangene fra?

Den som skriker høyest, den vinner frem. Vet ikke helt hvor sangene kommer fra; det er noe i disse greiene som nødvendigvis må komme innenfra, eller fra en slags intuitiv tonalitet, kanskje. Alle har slike personlige preferanser, jeg kjenner dem jeg spiller med og skriver dermed opp mot det de liker og det jeg vet de er gode til å spille. Og så bytter vi på å spille ting selv. Tydeligst er det nok for meg, fordi jeg står og synger oppå. For meg har disse tingene selvfølgelig masse å si; ordene mine kommer jo fra et sted... Samtidig som vi nok liker å være litt vanskelige for å gjøre det mest interessant for oss selv. Nesten som sabotasje. Vi har f.eks. aldri greid å skrive et jævla refreng! Aldri. På låten «Liquid», som i en annen verden ville blitt en fin radiolåt, glemte vi hele refrenget, så der er det bare et hull midt i låten. Det ble riktignok et fint hull, men det var hele tiden meningen å gjøre noe med det.

Høres ut som om mye på Lovesongs er strippet ned, det har mye fin og enkel poprytmikk.

Ja, dette var første platen vi jobbet så mye med, vi hadde ikke så store ambisjoner. The Bandit Lab-platen er liksom fylt opp, mange flere instrumenter og detaljer faller inn.

Dere skriver ikke låter før dere går i studio?

Nei, ikke i det hele tatt. Vi prøver nå, foran den nye platen, det er en av de tingene vi vil bli flinkere til. Det er dritvanskelig å skrive låter, jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å jobbe slik, med en kassegitar eller.... jeg skjønner det ikke.

Hva gjør denne prosessen med det ferdige uttrykket, blir det homogent eller spriker det?

Jeg liker veldig godt at ting spriker, men samtidig så vet jeg at hvis det spriker lenge nok blir det en slags enhet til slutt. Det er ganske streite ting vi driver med, det er ikke hermetisk eller vanskelig tilgjengelig, men meget melodiøst. Samtidig er det små ting der som vitner om en vilje til noe annet. Popmusikken er jo ganske firkantet, det skal ikke så mye til for at det klaffer. Bare det å aldri skrive refreng faller jo inn her.

Sånn er jo litteraturen din også, utvalg uten synlig struktur?

Jeg er nok ikke spesielt flink til å sensurere, nei... men jeg skriver jo innenfor pop- eller dikt-rammen, det er formgitt i utgangspunktet. Jeg prøver ikke å overskride noe der.

Når dere går i studio, hvilke rutiner har dere?

Vi jobber til vi er sveiseblinde på alle fronter, til vi stuper. Så drikker vi øl og jobber vi til vi stuper igjen. Man mister fokus når man jobber slik, med én ting, sikkert fordi vi ikke har noe klart på forhånd og må lete etter gode løsninger hele tiden, og man må være fokusert hele tiden. Vi har strenge frister i studio. Derfor kan vi ikke kaste bort tiden, og vi «koker» heller når vi først er der.

Bøkene dine er på norsk, men popen din på engelsk. Ligger det en begrensning i det norske språket?

Nei, det finnes mye fin popmusikk på norsk, men jeg har aldri skrevet pop på norsk, alltid skrevet sangtekster på engelsk. Det er viktig at jeg gjør disse tingene alvorlig ­ er liksom voksen nå! ­ men i musikken jobber jeg mer seriøst på engelsk. Finner en verdi der. Til og med på While others dance, Sister Sonny er tekstene mine bare søl; jeg har tekster og papirer liggende rundt overalt, så jeg tar opp tekstbrokker og synger. På den siste platen prøvde jeg å ha noe ferdig før vi begynte.

Har du full kontroll over tekst og vokal?

Folk kommer med gode råd og kommentarer, og vi har dialog med produsent og den som korer. Og så kjefter vi litt. Vi plukker ut tekst- og sanglinjer sammen ­ jeg hører på de som kommer med innspill, men de bryr seg ikke om hva jeg synger, tekstenes innhold altså.

Mange mener at tekster ikke er viktige i popen, hvordan er det for deg?

Tekstene må være bra for at jeg skal digge noe rått; jeg liker at ting er så å si komplett, eller i hvert fall oppfylt, på alle deler. Jeg liker ikke en kul bil med kjipe dører eller dårlig motor. Tekstforfatteren må også gjøre jobben sin. Men folk hører jo ikke etter, de bryr seg ikke, pop er ofte noe som bare står og surrer.

Du ble en gang intervjuet på TV angående Bergensbølgen, og du sa det var en medieskapt hype.

Ja, det var jo en hype, alle vet det. Interessen var jo helt grei, og det skjedde mye på den tiden ­ tilfeldigvis kom alle med plater samtidig. Mange produserte og utga ting, og så kom Spellemannsprisen og Sondre Lerche og Röyksopp og hele pakken. Vi sto kanskje midt oppi alt sammen, men det hele var en konstruert greie fra hovedsakelig Akersgata. Neste gang kommer kanskje Trondheimsbølgen...

Mange forfattere, f.eks., mener at det er bra å være i Bergen, man er i periferien og slipper offentligheten.

Ja, man slipper alt det... dumme. Slagget som følger med; platekontrakter, promo-babes og parasittene. Det finnes ikke her. En kamerat av meg sier at her blir man ledd av for å være for mye i BA.

Det er blitt sagt at det man ser nå, er at en generasjon med norske popmusikere er heldige. Det er liksom ikke lenger noen katastrofe å være norsk popmusiker?

Nei, plutselig er det liksom fett... Det er ganske gunstig i det hele tatt, vi kunne ikke gjort våre ting for ti-femten år siden. Popen er bedre nå, pga. litt mer vågale og originale folk, kanskje. Bandene er bedre også, synes jeg, selv om mye av det gamle fremdeles holder mål, helt klart. Men folk har funnet ut at man ikke trenger å være U2 eller noe sånt svært.

Dette slagget i popen, finnes det i litteraturen også, eller har den mer integritet?

Nei, litteraturen har bare fetere kontorer. Det skal liksom være mer seriøst der, man snakker om andre ting. Men å delta på f.eks. forlagsfester blir for meg nokså fishy greier. Det er en form for tvangssosialisering.

Hvor mye tjener du på bøkene dine?

Ikke mye, man får en sum fra Kulturrådet, ca 50-60 000 for en utgivelse. Romanen har nok solgt veldig lite, mens diktene har solgt jevnt og trutt. Jeg lever jo ikke bare av å være musiker og forfatter. Etter litt tid i bransjen forgreiner ting seg. Nå er jeg med på undervisning i samtidslyrikk, f.eks. med kurs og seminarer, og jeg drar rundt på skoler og driver med opplesning. Man skriver også i avis for å få ting til å gå rundt.

Hva ville du valgt om du måtte velge ­ litteraturen eller musikken?

Hvorfor spør alle om det? Hvorfor skulle det bli en aktuell situasjon? Hvem skulle bedt meg om å velge, og hvorfor? Det er det samme, det er en kombinasjon. Jeg ble ferdig med en ny bok nå nettopp og er derfor drittlei litteratur, jeg orker nesten ikke lese engang. Men jeg er ivrig etter musikk, både spilling og lytting. Det er like tilfredsstillende, og utmattende, å gjøre ferdig en bok som å gjøre ferdig en plate, men jobbingen er annerledes. Vekslingen på å være alene og samarbeide er fin for meg. Jeg merker etterhvert at når jeg er ferdig med én av de tingene, går jeg over på den andre. Ting overlapper jo hverandre, hele tiden. Og begge deler er enormt vanskelig!

Er det med en følelse av triumf at du leverer fra deg en bok eller en plate?

Nei, men jeg er litt stolt. Det er en glede å jobbe med det, men det er forferdelig vanskelig til tider. Man merker at når stoffet begynner å glippe fra deg, så er det veldig deilig. Får det på avstand. Barne-metaforen, ikke sant, at man gir fra seg ungen sin. Pakker den fint inn og så står den der alene. Man har liksom sagt det man skulle si for denne gang. Men det er litt interessant det der, jeg leste i romanen min her en dag og det var som om jeg fikk et lite innblikk i hvordan jeg hadde det på den tiden, hva jeg tenkte på og hvordan jeg tenkte. Som å se på bilder. Jeg er veldig stolt over å ha skrevet den boken; den er ujevn og svak til tider, men jeg ville gjøre det slik, prosjektet er ganske påståelig gjennomført.

Romanen din består av ca 40 tekster, både gammelt og nytt material. Hvor eklektisk er den?

Tja. Jeg begynte på den rett etter Helter. Tanken bak prosjektet var at jeg ville ha plass til alt. Virginia Woolf sier et sted at «Alt må med i romanen», og det var noe jeg bet meg merke i. Ville prøve å fremstille et ukontrollert språkras, ikke teoretisk formulert i bunn, og jeg beveget meg i surrealistiske landskaper: automatskrift, ingen sensur, voldsomme brudd, osv. Måtte hele tiden ta hensyn til innfall og øyeblikksopplevelser. Det er mange små private og autentiske små elementer og detaljer med her, mange plutselige sprang.

Ja, det er mye digressivt her, og det er vanskelig å lese boken som en roman. Det episke er undertrykt, og det gjør den tung og problematisk å lese.

Ja. Det finnes tusen tråder der hele tiden, og lite fokus ­ og det var det jeg fikk pepper for også. Men innimellom finnes det vakker prosa der, og jeg prøvde å lage tekster som balanserte hverandre. Jeg innrømmer også at noen merkelige filosofiske grublerier har trengt seg inn i teksten... men innimellom glimter det.

Jeg tenker Leonard Cohen med en gang jeg leser romanen din. Beautiful Losers for eksempel.

Ja. Jeg har lest ham veldig grundig, og nå begynner jeg ­ kanskje av den grunn ­ å avsky ham, fordi han har lært meg så mange rare ting... Det er jo en form for erkjennelses-litteratur han skriver, og som jeg kan identifisere meg med.

Skjønner. Men det er litt paradoksalt at det finnes et så sterkt jeg i de «flytende» tekstene dine. Leser man boken, kan man fort se for seg at bokens forteller sitter omringet av akvarier, og alt flyter rundt en. «Mine vannrette nedtegnelser» skriver du jo selv et sted... men legger du sterke føringer på det musiske?

Ja, i det jeget som er så påståelig ligger det noe... han er senteret, men det skulle være mulig å ha hundrevis av slike stemmer, mange forskjellige blikk der hele tiden. Det blir jo ganske monologisk, du har et hvitt ark og det må du fylle ­ bare la det rase, alt skulle tømmes. Jeg følte meg veldig utskrevet og underernært etter den boken. Det er ikke jåleri fra min side, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg kunne jobbet med den boka så lenge. Et sinnssykt arbeid, tre år.

Tre år uten punktum.

Nettopp. Fordi alt holder hverandre i hendene ­ boken, privatliv, vennskap, kjærlighet, alle sånne ting ­ alt blir sauset inn, alt skulle med, og da blir man ganske svimmel. Men så begynte boken å lekke ut på alt annet også. Og det er interessant, synes jeg, å lese boken påny og se etter tendenser, se etter enkelte øyeblikk og se hvor denne tanken ender opp midt oppi all teksten.

Kan du se hvordan ting overlapper hverandre her?

Åja, man ser tendenser her og der, man husker den tingen som ble trigget av den tanken eller den detaljen som igjen kom av den opplevelsen, osv.

Romanen virker veldig intuitivt skrevet og komponert. Kunne du skrive den slags litteratur uavhengig av dagsform, planlegging, osv.? Den virker avhengig av inspirasjon.

Nei. Jeg hadde flere villmannsøkter. Klarer ikke å fokusere som Lars Ramslie, med beinharde planer og økter fra ni til fire. Formulert annerledes: Det er like viktig for meg å drikke meg sørpe full med vennene mine mens man er opp i alt, for jobbingen pågår bak i hodet; man er så tungt inni de greiene man jobber med, man skal hele tiden absorbere ting. Men det går på vilje mer enn noe annet. Begynnelsen var særlig tung, men så ­ pang! ­ kom det en formulering, eller inspirasjonen, og da begynte jeg. Man går inn i det punktet hvor man føler at noe glitrer. Da må man være våken.

Du venter altså ikke på inspirasjon?

Nei, aldri, jeg jobber slik at det første året bare er usensurert sanking og grafsing; få det ned på papiret, lapper, servietter, armen, hvor som helst; samle inn så mye søl som mulig, og så setter man sammen tekstbrokker og tanker.

Hvor mye av sølet er samlet i romanen?

Ganske mye, jeg har vondt for å kvitte meg med det. Folk sier det til meg, at jeg må kvitte meg med mer, men jeg klarer det ikke ­ fordi sølet i min logikk har en plass.

Hva vinner du på det musiske og det digressive? For du taper jo noe på det, presisjon for eksempel.

Ja, men jeg er ingen presis fyr, jeg er en rotefyr. Og de tingene jeg liker er rotete. Jeg vinner kanskje en inderlighet eller en kraft som jeg ikke får når jeg prøver å være ryddig. Jeg har prøvd å være ryddig, tro meg, prøvd å skrive streite historier om personer som skal ha et liv, liksom, men det går ikke. Jeg får dem ikke til å reise seg og drikke et glass vann engang!

Har du lyst til å skrive f.eks. en teknisk perfekt bok?

Jeg har hatt lyst til å skrive en roman, en god historie, ja. Men de som kan dette sier jo at du må ha ting klart og presist, og vite hvordan du skal fortelle på den riktige eller gode måten, og det er ikke noe for meg.

For i romanhistorien finnes det kanskje 700 historier, og du velger dem alle sammen. Kanskje en av dem er anslaget til en virkelig god.

Ja, jeg velger å la det flyte. Tror jeg ville ha kjedet meg med et slikt arbeid, med én fortelling. Herregud, hva med de andre 699 fortellingene?

Jeget i boken skriver at noe av det beste han vet, er å fortelle. Men så leser man, og finner fort ut at denne fortellingen forsvinner i de andre, og det ligger vel kanskje noe i denne nivelleringen?

Som kvinnen som forteller 1001 Natt, på en måte. For å få ting til å henge på greip, så er det sånn for meg at jo flere elementer, jo klarere er det å se ting. Som i Cohens Beautiful Losers, f.eks., eller bedre, en annen fantastisk bok: Death of a ladies man. Der, der har han nådd det ypperste, noe som sitrer og lever, som for meg er bedre å lese enn mer streite, konvensjonelle ting. Han er selvopptatt, anal og skriver dårlige setninger, men likevel. Og det er den ytterste konsekvens, at man går rundt og tenker at det man skriver skal bety noe for folk...

Hender det at jenter kommer bort til deg på Garage og roser platene eller bøkene dine? Er det sexy å være forfatter?

Sjeldent. Det er mest nerdete gutter som skriver eller spiller i band som spør og vil snakke om dette. Man har ikke et harem av jenter etter seg, selv om det finnes en viss type mennesker som tiltrekkes av kunstnere med store egoer... Og nei, det er ikke sexy, men jeg tror noen tiltrekkes av folk som gjør ting på en seriøs og kreativ måte.

Blir man mer selvopptatt av å være kunstner?

Ja. Men det er, som med det meste annet, en balansegang. Jeg satt med en kompis her en kveld, og han sa at det som var kult med meg, var at jeg hadde skrevet bøker og aldri, aldri hadde plaget ham med ett av de jævla diktene mine! Og jeg liker ikke å høre musikken min på nachspiel, jeg går ikke rundt med platene mine på meg, og jeg vil ikke tvinge mine greier på alle andre.

Typisk av artister å si at man aldri hører på sine egne plater.

Jeg gjør det! For å se hvor vi var den gang, spesielt nå som vi holder på med en ny plate. Ikke at jeg står og digger oss, men man får en avstand som er verdifull, og man har kanskje lært mye siden forrige utgivelse. Man blir dessuten veldig selvkritisk av det. Det er alltid visse ting man ønsker å endre fra gang til gang. F.eks. vil jeg gjerne ha inn et akustisk rom på den neste platen.

Er den nye platen god?

Ja, jeg synes det, den er modig. Musikalsk sett det beste vi har gjort: tonevalg, arrangementer, tankeplan og tekster er fine, spillingen likeså. Likevel er den full av hull og svakheter. Og dette er noe av poenget: hele popens natur er egentlig å være en kompis. Som Morrissey synger: «don't forget the songs that made you cry, the songs that changed your life».

Mye popmusikk er jo dårlig og intetsigende. Morrissey syngerat «It says nothing to me about my life».

Ja, han sier jo også, ganske vittig: «I thought that if you had an acoustic guitar, that it meant that you were a protest singer. Oh, I can smile about it now, but at the time it was terrible.»

Litt tilbake til litteraturen sånn til slutt: Hva skjer når anmelderiet og mottagelsen kommer? Går kritikken inn på deg, eller føler du deg fremmed for dem?

Det kommer an på. Anmeldelsen av romanen i f.eks. Dagbladet [Øystein Rottem, red.anm.], var jo en kjempeslakt, en virkelig dårlig åttelinjers lesning som ikke sier noe særlig. Derfor var den ikke så ille for meg. Andre steder kom det bedre innvendinger, og dem var jeg godt fornøyd med. Det kommer jo an på hvordan man har lest boken, og hvordan man fremstiller denne lesningen.

Kommer kritikken til å påvirke dine neste bøker, tro du?

Jeg tror ikke jeg vil skrive en slik roman som la det bare bli blåmerker igjen på nytt, nei ­ uansett hvordan kritikken hadde blitt. Det var et engangsprosjekt. Da Helter kom ut var jeg så ung, jeg skrev bare dikt ­ og så ble det en bok. Boken var naiv og enkel, dikt jeg hadde skrevet siden jeg var 18 ­ og det er derfor den er fin, så generøs og ung. Jeg var helt fri, hadde lest lite og kjente få som skrev. Hadde liksom ingen preferanser. Dette var en fordel, tror jeg. Jeg hadde lest Rune Christiansen og kjente til Lars Saabye Christensen, dette kommer etter mitt syn tydelig frem. Og Neruda. Men fra og med den boken begynte jeg å fokusere mer på boken som prosjekt, man konkretiserer tanker og ideer og jobber mer målrettet. Jeg kan ikke skrive debutboken min igjen, og det er egentlig litt synd...

Den motstanden som leseren opplever i la det bare bli blåmerker igjen, finnes også i Helter. Begge bøkene har jo et prosaisk lynne, men perspektivet skifter fortere og oftere i romanen.

Prosaen var forløsende for meg etter all lyrikken, den ga meg tid og rom og rytme, i hvert fall gjorde min type prosa det. Poesi er veldig kompliserte ting. Man får et større referanse- og nedslagsfelt med prosaen, bl.a. i det biografiske eller fiksjonaliserte biografiske. Man tillater seg selv å gå lengre med sine preferanser.

Det er jo også mitt inntrykk at mange har gitt opp denne romanen, den blir for tung og vanskelig ­

Samtidig finnes det en leserinstruks der, fra bandet Pavement: «if your cd-player has a random button, the album sounds good that way». Boken var ment å skulle leses f.eks. på kjøkkenet mens du spiser, kanskje leser du bare ti linjer og finner noe bra der. Jeg ville bare at det skulle hete «roman», vet ikke helt hvorfor. Kritikkene hadde kanskje blitt bedre om jeg hadde kalt det noveller eller noe annet...

Og nå har du altså vendt tilbake til diktet?

Ja, det var en like nødvendig bevegelse, jeg var drittlei prosaen og den rettlinjede skriften. Jeg ville ikke repetere meg selv. Man gjør seg ferdig med noe og føler for å flytte på seg; slik er det vel med alle. Man har gjort et formarbeid, laget et slags hus å bo i.

Men hender det at du fjerner deg for mye fra det som er din stemme og ditt uttrykk?

Ja, men stort sett ligger det en glede der. Er ikke redd for å miste stemmen eller det som er meg, fordi det er jeg som gjør det uansett, det er alltid noe der som holder ting på plass.

Liker du mer økonomiske forfattere à la Askildsen-typen?

Har aldri lest Askildsen. Jeg har jo en høyst privat kanon innenfor prosaen, har vel aldri fått lyst til å lese f.eks. Fosse. Både Hemingway og Carver skriver på en måte som jeg ikke tenner på ­ i prosaen, vel å merke. Jeg liker det minimalistiske i poesien. Tone Hødnebø, f.eks., synes jeg er helt fenomenal. I poesien liker jeg komprimerte og presise saker. Og jeg har lest mye spansk poesi ­ Borges, Neruda og Cortazar ­ og det er vanskelig å gjøre ting bedre enn dem!

Det finnes mange referanser til Julio Cortazars roman Rayuela (Paradis) i romanen din. Skrev du deg bevisst opp mot denne boken da du selv skrev roman?

Ja, Paradis må være den største inspirasjonskilden som finnes, både som formarbeid og som menneskelig dannelse. Jeg har lest den på alle språk jeg behersker og i alle mulige oversettelser, på alle mulige lesemåter ­ og et par til. Jeg har studert den boken, jeg kan den så å si utenat. Den er enorm. Det jeg egentlig vil, er å skrive denne boken om igjen, alt annet er bare piss. Det har noe med svimmelheten å gjøre, og med Cohen. For man går inn i en ting og den tar deg til unike steder. Håvard Rem har sagt iallfall én god ting, og det er at Cohen snakker ikke til ham, men for ham. Det kjennes overveldende å møte en forfatter som sier noe om deg eller for deg, at det finnes en som setter ord på så vanskelige ting at man går seg vill i det. Det er vanskelig å leve med Leonard Cohen, men jeg har alltid vært litt arkeologisk anlagt, og jeg går ofte til bunns i ting. F.eks. REMs Michael Stipe og hans tekster. Han skildrer en slags moderne sørstatsmytologi, og han bruker en del symboler og metaforer som han utvikler senere i forfatterskapet. I romanen min finnes det klare trekk og formuleringer fra hans vokabular. Jeg går inn i det landskapet med hans vokabular, men de tingene jeg iscenesetter er likevel mine egne. For det er mulig å leve der.

Hvordan kommer dette til uttrykk i Paradis, synes du?

Hvis du ser lenge nok på helheten, så vil de hullene fylle ut en del der. Paradis var vanskelig første gang jeg leste den, mye samtale om estetikk, filosofi og kunst, pluss hoppelesningen, pluss mye tull på slutten; men så leser du på ny og oppdager at trådene går i alle retninger samtidig ­ og da er det opp til deg. Og det er det som er fascinerende ved den typen lesning, enten med musikk eller litteratur, at du må selv lage de trådene og følge dem. Det er ikke så åpenbart lenger. Da er det opp til deg, du må gjøre det synlig for deg selv.