nr 2/95
Om hjälten i Anteckningar från Källerhålet har vi bokstavligen ingenting att säga som han inte redan vet själv: Hans typiskhet för sin tid och sociala krets, den nyktra psykopatologiska bestämningen av hans inre, den karaktärologiske kategori som hans medvetande tillhör, hans komik och hans tragik, alla möjliga moraliska bestämningar av hans personlighet osv. - allt detta vet han mycket vel själv enligt Dostojevskijs avsikt, og envist och smärtsomt upptar han i sig alla dessa bestämningar inifrån.
Opptegnelser fra et kjellerdyp ble utgitt i 1864, to år før Forbrytelse og straff , og den blir gjerne karakterisert som en prolog til Dostojevskijs store romaner på grunn av det tematiske slektskapet. Opptegnelser består av to deler: "Kjellerdypet" og "I anledning den våte snøen". I "Kjellerdypet" møter vi en mannsperson i 40-årsalderen som tilsynelatende skriver for å fordrive tiden. Han er ikke utstyrt med noe navn, men i forskningslitteraturen om romanen kalles han for Kjellermennesket (i ulike varianter). Dette er en typebetegnelse han også bruker om seg selv. Kjellermennesket fører en selvpålagt eremittilværelse i Petersburg i 1860-årene.
Første del er i hovedsak skrevet i presens og fungerer som en innledning til andre del som er en "selvbiografisk" fortelling i fortid. Handlingen i "I anledning den våte snøen" er lagt omtrent 20 år tilbake i tid, til 1840-årene. Da har fortelleren fortsatt et sosialt liv, han arbeider som underordnet embetsmann i et departement.
I romanens første del, som utgjør en tredjedel av romanen, tar jeg-fortelleren et oppgjør både med 1840-årenes romantikere og samtidens nihilister. Diskursen er reflekterende og polemisk. Oppgjøret innbefatter også han selv; han er nådeløs i sin bekjennende og selvreflekterende aktivitet. Han dissekerer seg selv, og John Jones har treffende skrevet at denne romanen er "an orgy of mental exhibitionism. The book in its overall mood is an indecent exposure of consciousness [...]". (s.175)
Handlingen i andre del starter når jeg-fortelleren er 24 år. Allerede på den tiden er han en splittet personlighet, noe som blant annet gir seg uttrykk i hans forhold til andre mennesker, og i hans syn på seg selv. På den ene siden hater og forakter han andre mennesker, han er ikke i stand til å se de andre i øynene. På den andre siden misunner han dem. Han har en idé om at han er et slags overmenneske, et individ, samtidig fremstår han som en kuet mann, og er fylt av den dypeste selvforakt.
Tittelen henspeiler på et døgn som blir skjebnesvangert for han. Som den ensomme ulv han er, får han av og til et voldsomt behov for å være sammen med flokken. Under et slikt "anfall" oppsøker han en av sine gamle skolekamerater, Simonov, som på sin side ikke greier å skjule sin overraskelse over dette plutselige besøket. Han blir ikke mindre overrasket når Kjellermennesket insisterer på å være med på en middag, som Simonov og to kamerater holder på å planlegge. De skal holde en avskjedsmiddag for offiseren Zverkov kvelden etter.
Kjellermennesket hatet Zverkov i skoledagene, samtidig som han misunte ham:
Jeg hatet hans vakre, men fårete ansikt (som jeg forøvrig med glede ville ha byttet med mitt kloke) og hans ledige offisersmanerer som var typiske for førtiårene. (s.55)Han forstår utmerket godt at det å delta på denne middagen vil være en sosial katastrofe, men kan ikke la være å gå. Det hele ender forutsigbart med at han kommer på kant med resten av selskapet, og blir gående frem og tilbake over gulvet i tre timer, uten å si et ord, mens de andre drikker.
Krisen maksimeres ytterligere når de andre bestemmer seg for å dra på bordell. Ydmyket og rasende følger Kjellermennesket etter i egen slede for å hevne seg på Zverkov. På bordellet har de andre forsvunnet når han endelig kommer, og en enslig prostituert er igjen. Han tilbringer natten med den prostituerte, Liza, i sin hevngjerrige forfatning. Etter den tause akten utspiller det seg en samtale mellom dem hvor Kjellermennesket fornedrer henne grovt, samtidig som han har iført seg en maske av sosial samvittighet. Han oppnår hennes tillit, hun tror at han kan hjelpe henne ut av det uføret han opplyser henne om at hun er havnet i.
Da hun senere besøker Kjellermennesket i hans hjem, når historien og fortelleren sitt absolutte lavpunkt. Hun gir seg til ham av godhet etter å ha sett hans ulykke. Dette kan han ikke tåle, og svarer med å betale henne i det hun er på vei ut. Senere oppdager han at hun har kastet seddelen tilbake på bordet:
Hva så? Jeg kunne jo vente at hun ville gjøre det. Kunne jeg det? Nei. Jeg var en så stor egoist, jeg hadde i virkeligheten så liten respekt for andre mennesker, at det til og med ikke kunne falle meg inn at hun ville gjøre dette. Dette ble for mye for meg. (s.111)Selv om Liza ikke er noen frelses-figur som Sonja i Forbrytelse og straff, får hun en nøkkelrolle i Kjellermenneskets historie. Hun overrasker han flere ganger, for eksempel når han ser kjærlighet i øynene hennes. Selv har han fablet om at det skulle utvikle seg til et kjærlighetsforhold mellom dem, d.v.s. at hun skulle elske ham. Men dette er bare fantasier inspirert av romantisk litteratur. I virkeligheten makter ikke Kjellermennesket å gå inn i en levende relasjon til et annet menneske:
Heller ikke i mine drømmer i kjellerdypet har jeg forestilt meg kjærligheten som annerledes enn som en kamp, jeg begynte den med hat og avsluttet den med moralsk underkuelse,og etterpå hadde jeg ikke den ringeste anelse om hva jeg skulle foreta meg med det underkuede vesen. (s.109)Lizas sentrale posisjon har sammenheng med at Kjellermennesket oppdager at et annet menneske kan lære han noe om han selv. Hun gir ham ny innsikt, innsikt som han ikke kan nå i sin evinnelige selvrefleksjon; at det er mulig at et annet menneske kan føle godhet for ham, og at hans suverene individualistiske posisjon er uttrykk for pur egoisme. Denne innsikten fører ikke til noen forandring eller utvikling, men innlemmes i fortellerens endeløse diskusjon med seg selv: "Hva er best, - billig lykke, eller opphøyede lidelser?"
Et gjennomgående trekk ved jeg-fortellerens diskurs er leserhenvendelsene. Disse går som en rød tråd gjennom de to delene. Fortelleren konstruerer en gruppe tenkte lesere som han tiltaler som "dere" og "mine herrer". Han forestiller seg også hvordan disse leserne reagerer og hva de svarer, og deres replikker blir skrevet inn i teksten. På denne måten skaper han inntrykk av en muntlig kommunikasjonsituasjon, en dialog. Denne dialogen strukturerer romanen både fortelleteknisk og tematisk, selv om den i realiteten er en skriftlig monolog. Det betyr at det uunngåelig oppstår en spenning mellom den monologiske og den dialogiske diskursen i teksten.
Kjellermennesket er en ekstremt selvbevisst forteller. Han kommenterer sin egen tekst og diskurs kontinuerlig, noe som gjør at leseren, den impliserte og den historiske, aldri får lov til å glemme at dette er en fiktiv tekst. Fortellerens selvbevissthet er på flere måter påtrengende i hans diskurs og dette gjelder også den fiktive dialogen som utspiller seg mellom han og tilhøreren:
Men er dere virkelig så lettroende at dere innbiller dere at jeg vil trykke alt dette og dessuten la dere lese det? Og jeg har dessuten enda et problem: hvorfor titulerer jeg dere hele tiden med "mine herrer", hvorfor henvender jeg meg til dere som om dere virkelig var mine lesere? (s.37) [...] Jeg skriver for meg selv alene, og selv om det ser ut til at jeg henvender meg til leserne, så er det bare for syns skyld, det er lettere å skrive på denne måten. Det er kun et rent formspørsmål, lesere vil jeg aldri ha. (s.37)Fortelleren sier at han forestiller seg en leser for at det skal bli lettere å skrive, og i tillegg skriver han forestillingen om leseren inn i teksten. Leseren manifesterer seg som en stemme, men det er ingen schizofren stemme i patologisk forstand. (Selv om dette kunne være en nærliggende slutning, fortellerens psykiske tilstand tatt i betraktning. )
Når forfatteren sier at hans leserhenvendelser kun er et "formspørsmål", er det grunn til å fatte mistanke. Leserhenvendelsen er selvfølgelig noe mer enn en ren formalitet. Den står i direkte sammenheng med romanens hovedtematikk; subjektets relasjoner til andre mennesker, eller Den andre.
Fortelleren har isolert seg fra andre mennesker. Han lider, men han insisterer på at han vil leve som han gjør. Han har foretatt et valg. ( En alternativ forklaring, sett fra Den andres perspektiv, kunne vært at han var utstøtt.) Han er et individ. Han definerer seg selv ut i fra seg selv, i den vestlige, cartesianske tradisjonen, og ikke i forhold til Den andre. Det er her Kjellermenneskets tragedie ligger, det er en form for hybris. Det ligger et overmot i dette, han stiller så store krav til seg selv at han ikke blir i stand til å innfri dem:
Nå står det klart for meg at jeg på grunn av min grenseløse forfengelighet og følgelig på grunn av de krav jeg stilte til min person, svært ofte så på meg selv med en forbitret misnøye som grenset til avsky og derfor trodde at også alle andre så på meg på samme måte. (s.40)Han isolerer seg, men er i sin selvopptatthet sykelig opptatt av hva Den andre mener og tenker om ham. Det er på grunn av hans hybris dialogen oppstår. Den andres diskurs bryter inn i den hermetiske og monologiske sirkelen som utgjør fortellerens subjektivitet og "The narrator's interaction with them signals a need for a different discourse from the solipsistic one so acute that "your" speeches and opinions are even transcribed[...]" (Tseng s.66) Og dette fenomenet er den selvbevisste fortelleren seg selvfølgelig bevisst:
Jeg har naturligvis selv lagt disse ordene i munnen på dere. De kommer også fra kjellerdypet. Jeg har sittet her i 40 år med øret til sprekken og lyttet meg til hva dere ville si. Jeg har tenkt dem ut selv; og det er jo det eneste jeg har klekket ut, så det er ikke rart at jeg har lært dem utenat og gitt dem en litterær form... (s.37)I følge Bakhtin er det gjennom dialogen subjektet blir konstituert i Dostojevskijs fiksjon. Dialogen står i en sosial kontekst og språkets mening ligger i dialogen. Fortellerens dialogiske diskurs gjør det ikke bare lettere å skrive, den er tvingende nødvendig for at han skal kunne skrive om seg selv - og for hans eksistens. Dette motsier hans høyspente ideer om enkeltindividets prinsipp.
De to tekstene som til sammen utgjør Opptegnelser blir introdusert av forfatteren Dostojevskij i en fotnote, helt i begynnelsen av romanen. Denne fotnoten er ikke uvesentlig for hvordan romanen blir lest, for eksempel med hensyn til verkets samlede normsystem, og jeg gjengir den derfor i sin helhet:
Både selve opptegnelsene og forfatteren av dem er naturligvis fingerte. Ikke desto mindre finnes slike personer som forfatteren av disse opptegnelsene; de må nødvendigvis finnes i vårt samfunn, tatt i betraktning de forhold som har gjort samfunnet til det det er. Jeg har villet vise leseren, med større tydelighet enn det vanligvis er blitt gjort, en karakter fra den nærmeste fortid - en representant for en generasjon som ennå er i live. I dette fragmentet, med overskriften "Kjellerdypet", presenterer denne personen seg selv og sine anskuelser og forsøker så å si å gjøre det klart hvorfor han nødvendigvis måtte opptre blant oss. I det neste fragmentet kommer så denne personens egentlige "opptegnelser" om noen hendelser fra hans liv. (s.7)
Før selve opptegnelsene starter, markerer forfatteren distanse i holdning til fortelleren i sin egen roman! Forfatteren Dostojevskij understreker at jeg-fortelleren i romanen er fiktiv. Dette betyr at han eksplisitt sier at det navnløse "jeg", som er forteller i romanen, ikke må forveksles med forfattersubjektet. (Dette kan ha sammenheng med at Dostojevskij ønsket å unngå en biografisk lesemåte av romanen, og at han distanserer seg fra de holdninger som fortelleren representerer.) Forfatteren etablerer også en distanse til fortelleren ved å omtale han i 3. person entall, og ved å foreta en generalisering som setter fortelleren i sammenheng med samfunnsutviklingen.
Fotnoten som retorisk grep er illusjonsbrytende:
The very use of a footnote in a work of fiction is unusual and automatically draws attention to the presence of a narrator reflecting on his own narration. Moreover, the footnote contradicts the information given in the text, thus undermining either the credibility of the text or the reliability of the narrator, or both. (Rimmon-Kenan s.100)Det at forfatteren skriver seg inn i fiksjonen på denne måten, problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Dostojevskij insisterer på at fortelleren i Opptegnelser er fiktiv, men betyr det at den Dostojevskij vi finner i teksten ikke er fiktiv?
Det skrivende subjektet vi finner i fotnoten er knyttet til forfatterens subjekt på en helt annen måte enn det som er tilfelle med den fiktive tekstens forteller, noe som innebærer en oppsplitting av forfattersubjektet. Ved å bruke sitt eget navn, som er knyttet til en bestemt ideologisk og politisk posisjon, markerer forfatteren en form for holdningsdistanse til fortelleren. Likevel påvirker den informasjonen som blir gitt i fotnoten og fotnotens plassering den leserrollen som teksten tilbyr, og det er etter mitt syn ikke mulig å kun betrakte fotnoten som et tilfeldig vedheng. Fotnoten som retorisk grep undergraver troverdigheten til fortelleren, og den informasjonen som blir gitt i teksten.
Et eksempel på det er Kjellermenneskets insisteringer på at hans miserable eksistens og den lidelse han opplever er et bevisst valg fra hans side, han har kompromissløst brukt sin rett til å følge sin frie vilje. I fotnoten blir han fremstilt som et produkt av samfunnet, han er underlagt krefter som ligger utenfor han selv.
Den stemmen vi finner i fotnoten kommer også tilbake senere i teksten, det er den som avslutter romanen. I de tre siste linjene, adskilt fra fortellerens diskurs typografisk, brukes ikke forfatternavnet og slutten får derfor et annet preg. Den er ikke ikke-fiktiv slik fotnoten er det, og får da en annen status i teksten. Det at forfatterstemmen opptrer flere ganger i den fiktive teksten, gjør at også fotnoten blir trukket lengre inn i teksten.
Med en pragmatisk bruk av modellen for narrativ kommunikasjon, vil jeg derfor karakterisere den tekstlige instansen Dostojevskij som en forteller på et høyere nivå enn den personale jeg-fortelleren i kjellerdypet. Hans inngripen i teksten kan leses som en rammefortelling, og han får også en utgiverfunksjon som går på tvers av Kjellermenneskets vilje.
Fortelleren på det ekstra-diegetiske nivået rokker ved Kjellermenneskets tragiske dimensjon ved at han bringer et element av humor inn i teksten. Kjellermenneskets kompromissløshet og særegne evne til krisemaksimering, hvor det tydeligvis ikke finnes noen grenser for hvor lavt han kan gå, kan også leses som en farse over menneskelig dårskap. Dette er typisk for denne teksten, som er full av motsetninger.
Opptegnelser er en komplisert og sammensatt tekst. Det er vanskelig å utsi noe sikkert om denne teksten. Fortellerens diskurs er preget av selvmotsigelser og løgn, og det er nærliggende å karakterisere denne fortelleren som en upålitelig forteller. Likevel er det ikke uproblematisk å bruke det at fortelleren aldri kan bli enig med seg selv, og det at han lyver, som et avgjørende kriterium for at det er en upålitelig forteller vi har med å gjøre. Dette har også sammenheng med fortellerens selvbevissthet.
Fortelleren påpeker selv at han lyver. Slik utfører han den tryllekunsten det er å gjøre løgn om til sannhet. Hvis alle mennesker lyver om seg selv, er det mennesket som er seg bevisst at det lyver mer sannferdig i fremstillingen av seg selv, enn det som pretenderer å fortelle den hele og fulle sannhet.
Fortelleren på det ekstra-diegetiske nivået, Dostojevskij, markerer distanse i holdning til jeg-fortelleren på tekstens diegetiske nivå, og rokker på denne måten ved hans troverdighet. Men, dette er likevel ikke ensbetydende med at den autorale fortelleren Dostojevskij forbeholder seg retten til å representere verkets samlede normsystem. De to fortellerstemmene står i et dialogisk forhold til hverandre. Og forutsetningen for dette er igjen Kjellermenneskets selvbevissthet som forteller:
Hjältens ord är skapat av författaren, men skapat på ett sådant sätt att det fullt ut kan utveckla sin inre logik och självständighet såsom den andres ord, såsom ett ord av hjälten själv. Hjältens ord undandrar sig således inte författarens avsikt utan spränger författarens monologiska synkrets. Men att förstra denna synkrets ingår just i Dostojevskijs avsikt. (Bakhtin s.73)