St Niklaus, den utilsmussede

-av Tor H. Monsen-

I "Den vesteuropeiske filosofiens krise" fra 1874, prøvde Vladimir Solovjov å illustrere forskjellen på den vestlige, katolske kirken og den russisk ortodokse ved å fortelle lignelsen om St Cassianus og St Niklaus. Disse gikk en dag på landeveien, da de fikk øye på en mann som hadde kjørt seg fast med kjerren sin i gjørmen. St Cassianus gikk ut i gjørmen for å hjelpe mannen, mens St Niklaus kun betraktet det hele, fordi han ikke ville tilgrise sin helgenkledning. Da Gud senere fikk høre om denne episoden, ga han St Cassianus to merkedager i året, mens St Niklaus kun fikk en.

Hundre år etter, og snart ti år etter tusenårsjubileet, hvordan står det til med den russisk-ortodokse kirken? Er helgenkledningen like ren? Dagens Russlands Solovjov, presten Gleb Jakunin, mener i høyeste grad det. Han har lenge vært en hard kritiker av dagens russisk-ortodokse kirke, dens "nejing" til statsmakten, og til kirkeledernes avsondrede og priviligerte livsstil. Da han med suksess stilte som kandidat til Statsdumaen i -93, mistet han retten til prestegjerningen av Moskvapatriarkatet.

I det hele tatt, sliter kirken med indre splittelser, og har gjordt det lenge. I dagens russisk-ortodokse verden finnes det en rekke kirker, som alle hevder sin rene tro og sanne kirke. Etter oktokerrevolusjonen dannet det seg en flere emigrantkirker, hvorav den som etablerte seg i New York, ble den viktigste. Denne reagerte kraftig på Metropolitten Sergijs "loyalitetserklæring" til den sovjetiske staten i 1927, og har alltid siden hevdet seg som den sanne videreføreren av den førrevolusjonære russisk-ortodokse kirke. Også innen Sovjetunionen våknet det opp grupper innen kirken som protesterte mot gammelmodigheten og konservatismen. "Fornyerne" besto av ungre, progressive mennesker som ønsket en kirke mer på bølgelengde med befolkningen. Fra revolusjonsårene har en og "Katakombekirken", som navnet antyder, en undergrunnskirke, som anser seg som arvtakere av den sanne kirke fra før revolusjonen. I 1992 brøt en del av den ortodokse kirken i Ukraina med Moskvapatriarkatet, og dannet sin selvstendige kirke med Partiark Filaret som øverste leder. Videre er de gammeltroendes grupperinger fortsatt levende på landsbygden, og i den senere tid er det dukket opp en stadig mer populær retning som kalles Den unge bevegelse av karismatikere.

Et konfliktområde idag er: Hvem har eiendomsretten til kirkebygg etter Sovjetunionens sammenbrudd og splittelser innen kirken? Nylig stod det å lese at utbryterkirken fra Ukraina anklaget den Russisk-ortodokse kirken å ha okkupert et kirkebygg utenfor Moskva, som førstnevnte mente var deres. På det større plan er det spørsmålet om hva som skal skje med de store "museene for ateismen", katedralene som turister besøker i tusentall. Skal de tilbakeleveres til sine rettmessige eiere, for deretter å bli stengt for allmennheten, unntatt under gudstjenester? Mange tidligere kirkelige bygninger er idag i organisasjoners eie, som bruker lokalene til forskjellige aktiviteter, fra varemarkeder til samfunnsarbeid og sportsaktiviteter. Hva med disse? (Den lutheranske kirken på Nevskij i St Petersburg ble under kommunismen ombygd til svømmebasseng (!), men restaureres i dag tilbake til "tørrere" aktiviteter)

Alt fra Brezhnevs 70-tall begynte endel mennesker å vende tilbake til kirken, og denne opplevde en gjenfødelse i forbindelse med tusenårsjubileet i 1988. I de første, optimistiske årene etter Glasnost, søkte mange til kirken for å finne Det Russiske, det nasjonale. Mange trodde dette var begynnelsen på en stor religiøs oppvåkning i Russland, a la det som skjedde i Polen på 80-tallet. De tok feil. Den russisk-ortodokse kirken er ingen sterk organisasjon, den er i et økonomisk uføre, og er truet av konkurransen fra egne utbrytere, såvel som moderne frimenigheter med store ressurser og et enkelt, positivt buskap å selge. Den trassige konservatismen hindrer kirken å å omstille seg til nye utfordringer, ledelsen oppfører seg som om Nomenklatura og ufortjente privilegier er noe vanlige russere aldri har hørt om, og kirken er fortsatt livredd for å tråkke på politiske tær. Derfor har Patriark Alexij forbudt medlemmer av kirken i å stille til politiske valg. Den tidligere nevnte Gleb Jakunin trosset dette forbudet, og lider i dag konsekvensene. Han oppfatter seg selv som Martin Luther, en reformator som tør å slå opp på kirkedøren det han mener er verdslig frådsing fra ledelsens side, mistanke om korrupsjon og enkeltsaker som, om det er riktig at kirken importerer vodka verdt over en million dollar. (Prester i den Russisk-ortodokse kirke antas å ha det samme forholdet til alkohol som resten av befolkningen; drikking har aldri vært ansett som synd på samme måte som i Vestens kirker.)

Et annet punkt som veldig godt illustrerer den rådende mentalitet innen kirken, er synet på ekumenismen (samarbeid mellom kirkesamfunn). Det finnes to leire; den første, er den vestligvendte, som ser visse behov for endring av kirken. Denne leiren regnes Partiarken å tilhøre (Det kan diskuteres). Den andre leiren er den tradisjonelle, som ser på kirkens nåværende form, i alle sine enkeltheter, som hellig, og derfor urørbar. I tillegg kommer selvfølgelig den vanlige sjåvinismen og isolasjonismen inn. For noen uker siden ble en ortodoke prest funnet knivstukket i sin leilighet i Moskva. Han hadde arbeid med å drive kontakter med den katolske kirken, og hadde nylig returnert fra et besøk i Italia. Motivet for drapet er ukjent.

Siste nytt fra den religiøse fronten i Russland, omhandlet den nye religionloven for den Russiske føderasjon. Utkastet til denne loven, har ligget på trappene siden opphevelsen av den sovjetiske religionsloven i -90. Den har vært svært kontroversiell. Forrige gang den var oppe til avstemning i den lovgivende forsamlingen, var i -93. Bombingen av "Det hvite hus" kort tid etter, medførte at presidenten aldri skrev under på loven, og den ble dermed ikke ratifisert. Loven gikk i korte trekk ut på at alle religioner ble klassifisert i to kategorier. Den første gjaldt tradisjonelle religioner som "alltid" hadde fantes i Russland. Disse ble satt i en særstilling, med "historiske rettigheter". Den andre kategorien var en samlesekk for resten av verdens religioner, som ikke ble regnet for å ha noen betydning i nåværende Russland, og som dermed skulle stenges ute fra å få det i fremtiden også. Det mest interessante i denne loven, var kriteriene for andre kategori, bla om ledelse og kontakter i utlandet. Dermed havnet, blant mange andre, emigrantkirkene i denne kategorien. Det ville alvorlig innskrenket mulighetene for å drive misjon i Russland. Loven var tydeligvis et bestillingsverk fra den ortodokse kirken og diverse nasjonalistiske og slavofile grupperinger i Det øverste Sovjet. Den gangen var imidlertid president Jeltsin svært skeptisk til lovforslaget, han lyttet fortsatt til Vesten når det gjaldt demokratisk tankegang. Forslaget var en inngripen i religionsfriheten, og sterkt rettet mot ikke-russiske religioner.

Ingen trodde at loven ville våkne opp igjen i et demokratisk valgt parlament (Den nåværende Statsduma). De tok feil. De siste ukene har Jeltsin telt på knappene, Statsdumaen har vært bemerkelsesverdig enig, og visepresident Al Gore har forsøkt å overbevise Jeltsin om at denne loven ikke er en demokratisk statsmenn verdig. Loven ble vedtatt, gikk igjennom de to kamrene som en varm kniv gjennom smør. At loven antakelig er i direkte strid med Den russiske føderasjon grunnlov, bekymrer ikke lovgiverne. Det er ikke deres bord.

Loven: Listet opprinnelig opp disse tradisjonelle religionene; Russisk-ortodoks, Islam, Jødedom og Buddisme. I kompromisset med presidenten, ble "kristendom" aller nådigst og beregnet til å ha hatt en viss historisk betydning i Russland! Grunnloven nevner ingen statsreligion for Den russiske føderasjon, men med dette glir tingene inn i velkjente folder, hvor det utvilsomt er kirken som kommer til å tape mest på "bekvemmeligsekteskapet".

Hør på Partiark Aleskijs forsvar av loven; "Livet frambringer for lovgiverne nye og ofte uventede problemer. Derfor må vi være beredt til å finne våre adekvate reaksjoner." Disse ordene henspiller på de russisk-ortodokse advarslene om faren ved de nye sektene og kultene som angivelig dukker opp som paddehatter i Russland. Partiarken, som har vært lovens sterkeste pådriver, regner og tydeligvis den katolske kirken som en mystisistisk, farlig liten klikk som ble dannet her i forrige uke eller deromkring. Dessuten ser det ut til at Patriarkens hukommelse har en sørgelig tidlig utløpsdato, noe som medfører at 74 års erfaring med religionsundertrykkelse dessverre ikke lenger finnes på harddisken. Gleb Jakunin; "Denne loven driver lobby utelukkende for en struktur; Moskvapatriarkatet......Denne loven ser ut til å erklære en middelaldersk religionskrig".

Hvordan diskriminerer man i lovs form? Jo, ved å være kreativ, ved å finne på regler og krav som legger hindringer iveien for noe eller noen, uten at man direkte forbyr eller kriminaliserer. Hør på dette kriteriet for å kunne regnes som en tradisjonell religion i Russland; Man må ha vært registrert som religion i Sovjetunionen siden før 1982! I Sovjetunionen, som ikke bare var en udemokratisk stat, men og direkte ateistisk! Så hva gjør man så for å kunne få lov til å invitere prester eller misjonerer til Russland, drive informasjon om ens overbevisning eller invitere russere til gudstjenester eller møter? Man må registrere seg hos staten hvert år i 15 (femten) år for å oppnå disse rettighetene. Hadde det ikke vært enklere å benytte kommunistenes metode, og simpelten forby og kriminalisere?

Tor H. Monsen: mailto:thmonsen@online.no