August den syttende

August den syttende kom vedtaket om å utvide rammene for rubelens vekslingsverdi i forhold til de viktigste utenlandske valutaene. Dette var i realiteten et vedtak om devaluering. I skrivende stund har rubelen i forholdet til dollar svekket seg med 30%. Kun tre dager tidligere svarte presidenten "njet i njet" på spørsmålet om han ville nedsette rubelverdien. Det overmodige og kategoriske reaksjonen satte presidenten i en politisk kattepine. Som bl.a. den amerikanske finansmannen og sosiale velgjører George Soros uttalte like før Jeltsins avvisning; det fantes ingen vei utenom en devaluering. Tapet av ansikt den syttende august var for presidenten utålelig. Etter at de spede forsøkene på å fremstille "utvidelsen av valutakorridoren" som en udramatisk pengemarkedsjustering, ikke vant gehør, måtte syndebukker dras frem. På mandag ble hele regjeringen avsatt.

Natt til mandag den syttende august fløy Anatolij Tsjubais og statsminister Sergei Kirijenko ut til Jeltsins datsja utenfor Moskva. De hadde den sure plikt å fortelle at tilliten til rubelen var borte, og at kampen mot spekulasjonene var tapt. I realiteten avsatte Kirijenko seg selv ved å overbringe denne meldingen. En de facto devaluering nå ville sette presidenten i et meget dårlig lys. Det ville fortelle den russiske opinion at deres leder ikke hadde oversikt eller kontroll over økonomien, og at han i realiteten var prisgitt vestlige finansaktører.

Hovedmannen bak begivenhetene var den nylig gjeninnsatte Tsjubais. Han hadde siden han kom tilbake til Kreml, hatt ansvaret for kommunikasjonen med vestlige finansinstitusjoner, og var den mann som hadde den beste oversikten over tingenes tilstand. Tilbake på sitt kontor satt han i konstant telefonkontakt med IMF, Det internasjonale pengefond. Tidligere hadde Tsjubais fått det inntrykk, at IMF godkjente en devaluering av rubelen. Nå sa imidlertid IMF nei. Tsjubais fortsatte samtalene, for desperat å hindre IMF i å gi opp Russland. Samtidig vridde statsministeren hendene for å finne en måte å devaluere, uten å skape panikk. De ble enige om å la rubelen synke til så mye som 9.5 i forhold til dollar.

Samtidig samlet Russlands økonomiske oligarki seg utenfor kontoret til Tsjubais. "Alle" var der; Boris Berezovskij, Vladimir Potanin, Mikhail Friedman og Mikhail Khodorkovskij. Dettte er lederne og eierne av de største og mektigste industri- og finansselskapene i Russland. En devaluering ville ha katastrofale konsekvenser for virksomhetene deres, med store forpliktelser i dollar. Ansikt til ansikt med konkurs, vant de frem med kravet om et moratorium, en gjeldsutsettelse, på 90 dager.

Tidlig om morgenen mandag, fortalte Tsjubais IMF at det ikke var noen vei utenom; Sentralbanken ville kunngjøre devalueringen samme dag. IMF ville ha regjeringen til å gå til Statsdumaen for å få den med på en øyeblikkelig statteskjerpelse. Tsjubais sa det ville være umulig å få parlamentet til å "redde" regjeringen. IMF hadde fortsatt ikke gitt sin støtte til vedtaket, Tsjubais visste ikke hva IMF ville gjøre; fortsette med sine kriselån, eller stenge Russland ute i kulden. Stor var lettelsen da en representant for pengefondet senere samme dag uttalte; "verden må vise solidaritet med Russland i denne vanskelige tiden."

Hvis IMF hadde satt seg på bakbeina og oppgitt Russland, ville krisen ha fått diabolske proporsjoner; med 150 mnd dollar "arvet" gjeld fra Sovjetunionen og oppbrukte valutaresserver, sammen med det signalet oppgivelsen ville ha gitt til vestlige regjeringer, investorer og kreditorer, ville sammenbruddet blitt totalt. I likhet med Indonesia, ville den økonomiske situasjonen avfødt en politisk krise. Ingen politisk leder befinner seg i et vakuum, heller ikke Jeltsin; han ville blitt tvunget til å gå av. Uten å trekke sammenligningen for langt, ville krisen ha minnet om Russland a la mars 1917. Tsaren har gjennom mange års vanstyre og to tapte kriger, mistet all politisk støtte, også fra sine egne. For å redde Det hellige Russland, må tsarens rådgivere gå til jernbanevognen utenfor Pskov for å fremlegge et ultimatum; gå av frivillig, eller bli avsatt med makt.

I likhet med Tsar Nikolai 2., er Boris Jeltsin et produkt av sin tid. En mann med politiske ambisjoner tidlig i livet, gikk inn i et system hvor han måtte tilpasse seg den rådende psykologi. Jeltsin var allerede stivnet i den sovjetiske støpeskjeen, da han ble demokratiets frontfigur under augustdagene 1991. Han var opportunismen mann; hans persepsjon av den politiske stemningen brakte han til makten, ikke hans demokratiske sinnelag.

Imidlertid ble den spenstige, "Khrustsjovske" typen snart til geriatrien`s Brezjnev; sannheten om Jeltsins siste år ved makten vil antakelig ikke bli kjent før etter at han har forlatt den politiske scenen. Sannheten vil fortelle at Jeltsin i sin siste periode som president kun fungerte ved 10% av sin tidligere kapasitet, og at virkelighetsbildet forlot ham i takt med de vedvarende krisene.

Kommer Jeltsin til å kaste inn håndkledet før perioden går ut? Tar man utgangspunkt i tradisjonen i russisk politikk, er dette lite trolig. Ingen generalsekretær har noensinne gått av frivillig. Dessuten er Russland et "førstegenerasjonsdemokrati", og har ingen presedens å bygge på når det gjelder overføring av den øverste makt. Ingen kan med noenlunde sikkerhet si hvordan det vil gå. Hele Russlands historie har vist at mannen er regimet, dvs at systemet, strukturene og ressursene innen staten, alt er lederens "eiendom". Et regimeskifte vil dermed innebære en ikke liten risiko for kaos og et mer autoritært, antidemokratisk styre.

Imidlertid kan Jeltsins støtteerklæring til Viktor Tsjernomyrdins kandidatur i 2000 være et signal på at presidenten forbereder folket på at statsministeren kommer til å overta før denne perioden er over. Slik tolket iallfall formannen i Statsdumaen, Gennadij Seleznjov, Jeltsin. Russisk presse har og spekulert på det samme.

Noen, inklusiv undertegnede, vil tolke Tsjernomyrdins gjenoppstandelse som enda et sykdomstegn hos det unge demokratiet. At Jeltsin tar tilbake en mann han for ni måneder siden mente hadde misbrukt alle sine sjanser i politikken, kan bety at "visse strukturer", for å si det på kryptisk russisk vis, har fått overtaket på presidenten. Strukturene er finansoligarkiet, de få, men meget rike menn, som få avgjørelser av betydning kan gå utenom. Denne gruppen står utenfor demokratisk kontroll, de har i praksis skattefritak, og er dermed en av grunnene til at Russlands inntektsside på nasjonalregnskapet er så mager.

Tsjernomyrdin er en del av dette oligarkiet, han er en av Russlands rikeste menn. Som tidligere direktør for Gazprom, den største produsent og leverandør av gass i Russland, og arvtakeren til gassmonopolet i Sovjetunionen, representerer han innsideprivatiseringen i Russland. Innsideprivatiseringen innebar i omveltningene etter -91, at eiendommer og bedrifter ikke skiftet eiere, men kun selskapsform, tidligere "forvaltere" av sosialistisk eiendom, ble direktører og aksjonærer for privateiendom.

Innsettelsen av Tsjernomyrdin er en innrømmelse overfor udemokratiske elementer, fordi Tsjernomyrdin ikke er en del av løsningen på Russlands problem, men en del av selve problemet.

Mannen som mange trodde ville bli Jeltsins mann under debatten om presidenten skulle stille til valg for en tredje periode, Boris Nemtsov, leverte nylig inn en "ærlig" avskjedssøknad, dvs en avskjedssøknad han ikke var sikker på at Jeltsin ville avslå. I et intervju med Komsomolskaja Pravda, spådde han at hvis ikke det "oligarkiske imperiet" ble tvunget til å betale skatt, ville regjeringsmakten bli tvunget over til venstre på den politiske skalaen, til de som "ikke vet annet enn å trykke opp penger", hvilket vil føre Russland inn i en "revolusjonær situasjon".

Den sosiale misnøyen har over tid skapt en enda større ignoranse for politikk, samt apati i møte med "maktens ansikt". Den demokratiske flammen, som fikk seg en knekk over hele den tidligere Østblokken i de første årene med økonomisk omstilling, døde allikevel ikke helt ut, pga. at den værste krisen etter hvert ble stabilisert, og i flere land, snudd til en positiv vekst. I Russland, derimot, er enhver tro på demokratiet som middel til et bedre liv for det store flertall, lagt død og maktesløs. Mentaliteten som har fått utvikle seg, artikuleres av en kvinne intervjuet på gaten av den engelske avisen The Independant:

Å gjenskape tilliten til det demokratiske system vil ta minst like lang tid som krisen hittil har vart.

Troen på markedsøkonomiens helbredende egenskaper, er om mulig enda mer diskreditert. De katastrofale og utarmede konsekvensene reformpolitikken har hatt, er det all mulig grunn til å tro at den jevne russer setter i et direkte-kausalt forhold til markedsøkonomien. Den type "vulgærkapitalisme" tjener kun et mikroskopisk lag meget rike mennesker. Foruten å være sosialt uakseptabelt, er det og et hinder for utviklingen av et levedyktig demokrati.

Et annet resultat av valutakrisen, gir seg utslag i den forvirringen vanlige russere gir uttrykk for. Etter 70 år med planøkonomi, er det vanskelig å forstå svevende forklaringer om globale markedsforhold som årsakene til deres begredelige hverdag. Ingen forstår hvorfor rubelen er så lite verdt, ingen forstår hvorfor importerte varer plutselig blir så dyre. Ingen forstår hvorfor bankene går konkurs fordi de har 19.2 mnd dollar utestående gjeld som skal nedbetales innen utgangen av dette året. Denne følelsen av ikke å forstå samfunnet rundt en, avføder en fremmedgjøring. Fremmedgjøring gir liv til enten sosial apati, eller sosialt hat. "Tsjto delat`?", "hva kan en gjøre?", det hyppigst brukte svar på samfunnsspørsmål i russisk historie, er det mest populære refrenget i Russland for tiden.

En viktig bestanddel av den russiske psyke, har vært den urasjonelle, men underliggende følelsen av en konspiratorisk omringing av Russland, satt i scene av vestlige regjeringer, all verdens kapitalister, tyskere, frimurere eller Zions vise. 70 års kommunistisk propaganda har gitt folkesjela offisiell aksept. En kvinne i Murmansk, intervjuet av NRK Dagsrevyen etter devalueringen, ramset gråtende opp alle sine foreldres og besteforeldres meritter og dekoreringer under Sovjetunionen. Hun avsluttet med;

De ynkelige resultatene kvasi-markedsøkonomien har frembrakt i Russland, har lagt rikelig med kjøtt på denne mentalitetens bein. Det markedsøkonomiske systemet oppfattes som en vestlig import, noe som ikke nødvendigvis passer inn i det russiske samfunn. Innsideprivatiseringen og de skrikende sosiale forskjellene, stemmer som hånd i hanske med vrengebildet av kapitalismen som kommunistene presenterte under Sovjetregimet. Til og med regjeringen og regimet selv, diskrediterer sin egen økonomiske politikk ved stadig å legge skylden på spekulanter og profittører. Resultatet av dette kan bli en enda større psykologisk barriere mellom Russland og Vesten. Dette er synd, for de siste femti år av historien har vist at en kan ha markedsøkonomi uten demokrati (kvasimarkedsøkonomi), men ikke demokrati uten markedsøkonomi. Frie politiske handlinger, frie økonomiske handlinger; to sider av samme sak.

August Den Syttende bør bli datoen for et viktig skille i russisk politikk og samfunnsliv; det tidspunktet da erkjennelsen oppsto, om at det økonomiske reformarbeidet som er blitt ført de siste syv årene, ikke var tjenelig for Russland.

Den eneste løsningen på Russlands krise i den realpolitiske situasjonen, er en politisk samling, på bredest mulig grunnlag, en dissens om de grunnleggende problemer, og en dissens om at målet, å få Russland opp av grøften, er viktigere enn hvilke virkemidler en skal ta i bruk for å nå dette målet. Et samarbeidsprogram, etter modell av de vestlige land etter 2. Verdenskrig. Tsjernomyrdin må som statsminister ut av presidentens skygge, inn i Statsdumaen, og komme ut igjen med en samlingsregjering, hvor alle hovedstrømningene av russisk politikk befinner seg. Hva en enn måtte synes om den kommunistisk-nasjonalistiske majoriteten i Dumaen, representerer de størsteparten av velgerne i Russland, og har krav på politisk innflytelse deretter. Demokratisk frihet, betyr (dessverre) også friheten til å velge bort demokratiet. Forsøk på nasjonal mobilisering har vært mange gjennom autokrati og diktatur, de har det til felles at alle har vært mislykkede. En åpenbar grunn var at disse systemene ikke representerte folket. Det gjør imidlertid den samlede sum av delegerte i Statsdumaen. La oss alle håpe at Russland benytter seg av denne ressursen!