I august i år ble lederen for privatiseringskommiteen i St Petersburg skutt i sin bil på Nevsky Prospekt på vei fra jobb. I kjølvannet av dette drapet dukket det opp en rekke versija (versjoner) om hvem som sto bak drapet, og om årsaken bak. I skrivende stund har drapet ennå ikke fått sin oppklaring.

En leder av en privatiseringskommite, enten på by-, regionalt- eller nasjonalt nivå, har ansvaret for å overdra offentlige eiendommer, og framforhandle kontrakter om betingelser samt kjøpesum. Og kanskje aller viktigst; hvem som skal få overta det offentliges butikker, bedrifter og bygninger. Disse lederne sitter i en unik stilling mellom det offentlige- og det private rom, mellom den politiske makten og den økonomiske. Korrupsjonsmistankene henger konstant over dem, og mange av anklagene har utvilsomt vært sanne.

I forrige nummer brakte vi en oversikt over Russlands største mediaeiere. Disse selskapene er og gjengangere på privatiseringsmarkedet. Ingen store eller viktige overtakelser fra det offentlige går utenom Uneximbank, Gazprom, Most Group eller en av de andre store. Men hvordan foregår i praksis slike overtakelser? Vi viderebringer her en fantastisk historie fra St Petersburg, Russlands vindu til Vesten, en by som i løpet av få år vil bli like viktig som sine vest-europeiske søskenbyer når det gjelder handel, finans og kulturliv. I øyeblikket er det på trappene realisering av syv (7) nye luksushoteller i Peters by. Der internasjonale hotellimperier bygger, følger kommersen etter.

Historien er ikke ukomplisert, den inneholder en rekke aktører, framviser mange aspekter, og gjør flere kromspring. Vi skal imidlertid konsentrere oss om tre aktører; Mikhail Manevitsj, leder av privatiseringskommiteen i St Petersburg, videre et offentlig fond kalt Det beboelsesfrie fondet, og til sist selskapet Sojuzkontrakt.

Vår historie begynner i 1990, da det ble inngått en avtale mellom St Petersburg by, representert ved privatiseringskommiteen, og Det beboelsesfrie fondet, på dette tidspunkt fortsatt et offentlig organ som skulle forvalte og drive bygninger og foretak i St Petersburg. 262 bygninger, noen plassert på eller ved den attraktive Nevsky Prospekt, enkelte arkitektoniske og historiske perler, skulle overdras for 65$, eller ca. 471 Nkr hver. Hvordan var dette mulig? Prisfastsettelsen på denne tiden skjedde utifra et system fra Sovjetunionens dager. Verdien i utgangspunktet baserte seg på rubelen fra slutten av 80-tallet, altså før inflasjonen. Dessuten ble det avskrevet fra eiendommens verdi det, det ville koste å rehabilitere og vedlikeholde objektet. På denne måten kunne mange nedslitte eiendommer komme ut med en negativ salgsverdi, man kunne i teorien bli betalt for å overta bygninger beliggende på tomter som få år senere ble verdt store summer. I førstningen skulle Det beboelsesfrie fondet leie eiendommene, til de hadde generert nok inntekter til å kunne kjøpe dem fra byen.

I mellomtiden hadde imidlertid Sojuzkontrakt, som i dag er engasjert i alt fra matimport til fast eiendom, og som omsetter for mer enn en milliard årlig, fått en fot innenfor fondet som partner og "kapitalmuskel". Videre hadde Manevitsj i -93 blitt byens privatiseringssjef, og hadde like fra innsettelsen engasjert en rekke advokater som så på muligheten for å kunne bryte kontrakten fra -90. I -95 kom partene sammen for å reforhandle avtalen. Antall bygninger som fondet nå skulle overta, var nede i 51, og salgssummene var oppjustert, men fortsatt langt under kurant markedsverdi. Et eksempel; 19 Bolshaja Morskaja, et fem- etasjers forretningssenter strategisk plassert nedert på Nevsky, ble solgt for 160 000$ (1 160 000). Disse lokalene blir idag leid ut for 360$ pr kvm pr år, og det samlede arealet tar inn 900 000$ årlig (6 525 000!). Jelisejevskij butikkkjede ble i år privatisert gjennom Manevitsj`s kontor, fire butikker for den nette pris av 1380$ (10 000). Rett etter eierskiftet, solgte den nå privat eide butikkkjeden en enkelt halvdel av en enkelt butikk ved Nevsky for 200 000$ (1 450 000)!

Manevitsj prøvde også etter -95-kontrakten å trenere avtalen. I -97 hadde fondet og Sojuzkontrakt fortsatt bare overtatt 11 bygninger, men nå var og fondet blitt privatisert. Eierne var bla den tidligere offentlig tilsatte direktøren og en person som fremdeles jobber i privatiseringskommiteen i St Petersburg. Kommiteen kunne se ut til å ville reforhandle ennå en gang , og motparten sto i fare for å bli avspist med smuler i forhold til den opprinnelige avtalen fra -90. Salgsprisene begynte og å få et mer realistisk preg. De resterende 40 bygningene skulle fondet og Sojuzkontrakt kjøpe for 3 470 000$ (25 158 000).