I mellomkrigstiden var det meget populært blant samfunnsforskere å forklare nasjoners handlinger utfra dens mentalite, eller samfunnspsykologi. Russere og tyskere var blant de mest brukte eksemplene. I dag bruker samfunnsforskningen polls.

Uansett, jeg vil i denne teksten forsøke å gjengi noen utsagn som gjentatte ganger dukker opp hos vanlige russere i forbindelse med politikk og samfunnsspørsmål. Ved å bruke utsagnene som påstander, vil jeg søke å finne berettigelse for disse i litteraturen. Dette kan betraktes som holdbarheten av den russiske mentalite, utfra historiske erfaringer.

"Alle byråkrater (apparatsjiki) ligner hverandre, de fjerner seg fra vanlige folk, og de er bare interessert i å tjene sine egne interesser."

Det moderne russiske, profesjonelle byråkratiet var et resultat av Peter den stores reformer på begynnelsen av 1700-tallet, spesielt representert ved introduksjonen av Rangtabellen (Tabel`o rangakh) fra 1722. Denne betydde et veiskille for den overveiende dominerende landeieradelen. Peters ønske om å skape et profesjonelt statsapparat i Russland av vestlig modell, medførte for adelen en økt konkurranse om de karrieremuligheter og innflytelsesveier som fantes innen apparatet. Vanlige mennesker, uavhengig av stand (Soslovie), kunne på grunnlag av dyktighet, oppnå arvelig adelskap fra og med 7. rang.

(I lite intermezzo oppsto under Katarina den stores tid, en periode som og har blitt kalt adelens storhetstid.) Imidlertid, opp mot vår periode er det berettiget å stille spørsmålet; medførte "vanlige folks" innpass i det tidligere adelsdominerte byråkratiet en tilnærmelse til massene?

Wcislo skriver at landeieradelen hadde fra opphevelsen av livegenskapen fram til 1877 solgt 12% av sitt samlede areal. Den internasjonale kornkrisen på 1880-tallet forsterket ytterligere denne tendensen. Dette medførte bl.a. at den andre hoveddelen av adelen, tjenesteadelen, relativt sett, ble rikere: 40 000 medlemmer av ikke-priviligerte stender (demokratsija) oppnådde adelig status i fra 1875 til slutten av forrige århundret. Å bli inkorporert i priviligentsija hadde i tillegg til en strategisk funksjon for framtidig suksess innen byråkratiet, også en sosial statusside, som et mål i seg selv. At mange innen sistnevnte gruppe, ifølge Wcislo, også benyttet tidens situasjon til å kjøpe land eller gifte seg inn i eldre adelige landeierslekter, vitner om at det nye byråkratiet så seg best tjent med å tilegne seg sin tidligere overklasses sosiale identitet, istedenfor å danne sin egen. (Det samme fenomenet bremset den liberale utviklingen i Det Wilhelminske Tyskland, hvor den oppvoksende borgerskap knyttet sterke bånd til adelen.) En årsak til denne utviklingen i Russland, hadde sammenheng med særlig to faktorer; de relativt beskjedne betalinger offentlige posisjoner tilbød, krevde ofte at tsjinovniki måtte søke seg alternative inntektskilder Dernest autokratiets motvilje mot enhver reform som smakte av liberalisme og avkall på makt. Dette la premissene, eller satte rammene, for kulturen i byråkratiet, også for den nye gruppen. Ensretting og ensartethet ble fremherskende.

Hoffet, eller regentens rådgivere, var regjeringen i russisk politisk historie. I autokratiet ble personlig makt i statlige anliggender, ofte målt i ens avstand til den endelige beslutningstakeren, tsaren. I samtiden ble hoffets politiske kvaliteter sett på som en målestav for det allmenne intellektuelle nivået i samfunnet. Regimets statiske "hunger" på mere og bedre menneskelige ressurser for å lede Russland ut av dens problemer, ble, som nevnt av Rogger, ikke satt i sammenheng med strukturelle forhold i staten. Med denne vinklingen på politisk rekruttering, ble problemene selvforsterkende; i saker der problemene lå på det strukturelle planet, ble stadige utskiftninger av rådgivere ytterligere spikre i kisten, ved at fokus ikke skiftet over til det egentlige problemkomplekset. Dermed fikk og de negative strukturer utvikle seg videre.

Et annet problem linkingen mellom hoffet og landets problemer fikk, var at rådgiverne ble landets historiske vanskeligheter "personifisert"; i et autokrati ligger all makt, og dermed ansvar, hos autokraten og hans rådgivere. Alle reformatorene i vår periode møtte i vanskelige tider en massiv aversjon som i tilfeller grenset til det hysteriske. Sipjagin, Pleve og Stolypin er kjente eksempler på hvor langt grupperinger var villige til å gå. At det var de revolusjonære som kastet bomben eller trakk på avtrekkeren, viser ikke at det ikke fantes nok av andre kandidater av andre politiske sjablonger som hadde vel så store motivasjoner for slike ekstreme handlinger.

De nevnte personer var imidlertid menn i formelle posisjoner med keiserlige mandater. Hva Wcislo kaller sanovniki (som betyr nettopp "høyere tjenestemann"), men som i denne sammenheng inkluderte alle slags tjenestemenn i tsarens nærhet og disse kunne ha vel så mye politisk innflytelse på tsaren som den de formelle rådgiverne hadde. Graden av sanovnikis innflytelse hadde tett sammenheng med keiserens personlige egenskaper og integritet. Graden av deres makt, sto i et proporsjonalt forhold til graden av intimitet i deres forhold til regenten. I sin behandling av forløpet til opphevelsen av livegenskapen, legger Wcislo stor vekt på arbeidet til, og kretsen rundt, sanovnik Rostovtsev:

Igjen, på sitt nivå, skapte Rostovtsev og hans like, sine personlige nettverk, delegerte statlig makt og innflytelse utenom den vanlige "chain of command". Foruten å hule ut betydningen av den formelle politiske struktur, skaper sanovnikifenomenet ytterligere argumenter for å påstå at russiske politikk var basert på et premoderne "ikke-system", preget av ustabile og uforutsigbare personlige relasjoner.

Dette "ikke-systemet", som kan forstås ved at det var personene til en hver tid som definerte systemet, og ikke et relativt tidsuavhengig system som regulerte menneskene. Dette inkluderte og "usynlige" rådgivere. Dette var mennesker, som ikke tilhørte gruppen Sanovniki, som av ulike grunner hadde oppnådd tsarens velbehag, men som over tid utviklet seg til å bli politiske figurer. Dette kunne være familiemedlemmer, eller det kunne være mer perifere skikkelser som munken Rasputin.

I det hele tatt kan alle politiske systemer preget av personfokusering gjenkjennes som pre-moderne samfunn. (Personfokusering i denne sammenheng; det individuelle menneskets ((litso)) dominerende betydning i alle ledd av det politiske hierarkiet. Og ikke bare i for eksempel valgkamper.) I premoderne samfunn er det ennå ikke dannet gruppetilhørigheter basert på interesselikheter, identiteter som overskrider familie-, landsby-, kjønnsidentiteter o.l. Sosiologisk formulert, kan man skildre overgangen fra et premoderne samfunn til et moderne, ved å se på endringen fra vertikale identiteter til horisontale, sagt på en annen måte; fra lokale identiteter, med sine vertikale hierarkier, til regionale, nasjonale eller internasjonale identiteter, hvor en finner seg igjen blant mennesker ,over geografiske skillelinjer, som har lignende interesser og utsyn som en selv.

"Autoritetene er bare interessert i å kontrollere intelligentsiaen. Enhver ide blir besudlet ved kontakt med politikken. Intelligentsia som involverer seg i politikken, blir pragmatiske, og forråder dermed Ideen".

Wcislo tar utgangspunkt i Webers teorier om den byråkratiske stat. Her blir byråkratene, og til og med reformatorene, sett på som ikke annet enn et produkt av den (manglende) politiske kulturen i det generelle samfunnet. Statstjenestemennene er rekruttert fra et miljø med manglende evne til å se gruppens interesser som viktigere enn den enkeltes, og hvor evnen til samlet politisk artikulering er svakt utviklet. Dette legger premissene for Russlands politiske utvikling i det gamle samfunn; et fragmentert, uartikulatorisk statsapparat som ikke kan fungere som en reformerings- eller innovasjonsfaktor i samfunnet.

En innvendig mot denne teorien, ligger i at den ser på alle intellektuelle som automatiske byråkrater, tvert om fantes det "alternative" intellektuelle, med nye ideer og sterk gruppeidentitet, som av ulike årsaker, ikke fikk innpass i statsforvaltningen. En av grunnene til den radikaliserte kulturelle intelligentsiaen, var statens kalde skulder: Siden desembristopprøret i 1825 hadde staten sett på den kulturelle intelligentsiaen med stor motvilje. Dette førte dem ut på samfunnets sidelinje, med en (rettmessig?) overbevisning om et antagonistisk forhold mellom seg selv og staten. Denne mentaliteten overlevde revolusjonene i 1917 og ga det nye bolsjevikiske regimet masse hodebry, særlig i mellomkrigstiden. B. Kagarlitskij karakteriserte stemningen etter borgerkrigen blant de intellektuelle som …"a fanatic hatred of the Bolsheviks`together with not the slightest sympathy with the Whites." Altså en total fremmedgjøring fra alle politiske retninger. De få miljøer og personligheter som opprinnelig hadde følt sympati med Bolsjevikene (Futuristene, Proletkult) , forsvant i hopetall opp gjennom tyve- og tredve-tallet.

En annen karakteristika ved den russiske intelligentsiaen, var dens hang til utopiske og radikale ideer. Den første radikale ideen som samlet store deler av intelligentsiaen, var "Den gale sommeren" 1874. En fullstendig misoppfatning av bondestandens kulturelle nivå, men en erfaring som hadde stor betydning for den kulturelle intelligentsiaens videre utvikling. Mordet på en student i 1869, utført av S. Netsjaev og Narodnaja Rasprava, markerte starten på den nye strategien, med vold, terror og kompromissløshet. De mange tiårene med isolasjon og frykt for tsarens Okhrana, dannet den psykologiske basisen for de ekstreme ideologiene som skulle bli denne delen av intelligentsiaens plattform. Den populære påstanden om at en radikal organisasjon tyr til sterkere og sterkere metoder jo mer marginalisert den blir, har godt belegg når det gjelder den russiske politiske opposisjonen. Intelligentsiaens forhold til abstrakte ideer og politisk ideologi, fikk mer og mer et preg av religion og dogmatisme. Dette ledet i sin tur til en intoleranse som ikke tillot avvik fra "opplest og vedtatt" linje. Som en del av denne prosessen, ble de oppbygde fiendebildene ekstra krasse og uforsonlige, dette fikk sine store konsekvenser i overgangsfasen "proletariatets diktatur", som dømt utfra terroren fra statens side, varte helt frem til Andre verdenskrig.

Fremstående mennesker med sine meningers mot og tidsutypiske tanker, fikk aldri gode vekstforhold i Russland. Enhver politisk forandring må starte med et menneskes initiativ. Denne type menneske ble konstant etterlyst i det russiske samfunnet, både fra makteliten og folkedypet. Men paradokset ligger i det Rogger beskriver:

Et likhetstrekk ved brorparten av reformatorenes undergang, ligger i at deres mål alltid var forbundet med overbevisningen om at autokratiet ikke kunne overleve om ikke avstanden mellom stat og samfunn ble mindre. Enhver reform av betydning fordret en økt grad av kommunikasjon mellom makt og folk for å kunne lykkes. Store endringer kunne ikke finne sted om større gruppen innen befolkningen satte seg på bakbena. Men i dette lå også faren for avgivelse av suveren makt fra autokratiets side. Motstanden de reformvennlige møtte, denne konservatismen for konservatismens egen skyld, ble falløksen over reformatorenes nakke.

Greve M.T. Loris-Melnikov ble "headhuntet" fra det militære sjikt på grunnlag av framstående resultater. Som Innenriksminister fra 1880, fungerte han som "tsarens ad hoc statsminister". Han så tilbake på årene som var gått siden opphevelsen av livegenskapen som en tid hvor basisen for en Reichtstaat var blitt lagt. Men "frøene hadde ikke slått rot". Årsaken til dette, ifølge Loris-Melikov, lå i at byråkratiet ikke hadde fulgt med utviklingen.

Men denne beskrivelsen av Russlands vanskeligheter, var i praksis frontene etablert. I den påfølgende tiden ble Loris (uberettiget?) mistrodd for å utpønske en skjult konstitusjon, noe som sto i en direkte motstilling til hva autokratiet innebar. Da Aleksander 2. Ble et offer for et attentat den 1. Mars 1881, døde i realiteten og Loris` reformplaner for det lokale begrensede selvstyre. De ultrakonservative strukturene ved hoffet, representert ved Ober-prokuror Pobedonostsev (en mann sagt å være mer autokratisk enn tsaren), vant, og Loris-Melnikov gikk av 27. April.

Oppgaven med å videreføre utviklingen av "den juridiske og sivile evolusjonen" i Russland, gikk til en tidligere underordnet av Loris, M.S. Kakhonov. Kommisjonen som bar hans navn, skulle møte tidens krav ved å delegere reell makt ut i periferien, ved å styrke den lokale eksekutive strukturen. Så vel som å styrke sentalmaktens kontroll over lokalitetene, kunne slike maktpolitiske endringer og inkludere flere deler av befolkningen i statsbyggingen.

Innen kommisjonens arbeid ble gjenstand for debatt på ansvarlig hold, hadde motstanden mot de antatte konklusjoner vokst, og i mars 1885 besluttet innenriksminister Tolstoj kommisjonen nedlagt.

Witte tok over som finansminister etter hungersnøden i 1891-2. Han var av den uortodokse mening at "autokratiet ikke betydde keiserens ufeilbarlighet eller at ministeren stilltiende skulle akseptere keiserens ordre når denne mente at motsatte syn måtte kunne argumenteres for landets beste." Videre gikk han over til den andre grunnpilaren i det gamle samfunnet, adelen, ved å erklære at "…the entrie system of nobility status had outlived its time" At en mann, som i så stor grad truet det bestående, fikk fortsette så lenge som han fikk, taler til fordel for å påstå at Russland i årene fram mot revolusjonen ikke var et system håpløst fortapt i sine egne forestillinger om regimets guddommelige oppgave i det russiske samfunnet. Dette betyr og, innenfor den pågående diskusjonen om revolusjonens uværgerlighet, at andre faktorer, utenfor regimets direkte kontroll, bidro i større grad til tsardømmets fall.

Hans uttalelser setter ham i et liberalistisk flomlys, hvorav dette er et eksempel:

Witte fungerer her og som pressetalsmann for det liberitanske synet på historisk utvikling.

Nikolaj 2. Avsatte ham som innenriksminister i 1903.

Stolypin, innenriksminister og formann i Ministerrådet fra 1906 til -11, har blitt stående i ettertiden som den største reformatoren i det gamle samfunnet. Zemstvo-saken, som kanskje var det største reform-messige marerittet for en rekke innenriksministere siden Loris-Melnikov, ble en politisk realitet etter Stolypins død, men som et resultat av hans arbeid. Etter å ha mistet støtte fra nærmest alle leire fram mot -11, var det bare terroristens kuler som hindret Stolypin i å motta sin avskjedigelse.

En av de tilbakevendende årsaker når man snakker om moderitetsproblematikk i Russland, er det manglende stratum som skulle fungere både som en ny, progressiv kraft i samfunnet, men og som et tredje, modererende lag som de to andre, eliten og massene, kunne spille på for enten; å bruke strategisk ved ad hoc forbindelser, eller; for å oppnå varige allianser til kamp mot den felles fiende. Dette laget var for svakt utviklet i Russland, og ga reformatorene et kort mindre å satse på. Stolypin er blitt sammenlignet med Bismarck i Tyskland et par tiår tidligere; sistnevntes taktikkeri i forbindelse med de ulike grupperingene i Reichtag, sikret ham suksess. Denne muligheten hadde ikke Stolypin i Statsdumaen. Delvis p.g.a. at tsaren ikke ga ham slingringsmonn til å forhandle med ,og delvis p.g.a. den massive antipati regjeringen møtte fra de fleste politiske sjatteringer. (Statsminister Tsjernomyrdins og de andre reformpolitikernes manglende popularitet i den nåværende Statsduma, ligger tett opp til Stolypins situasjon.)

Tor Harald Monsen
Pilestredet 36, 554
0166 OSLO
Norway
phone: (47) 55 232496
Personal Pages:
http://home.sol.no/thmonsen
Ed. "Vesti":
http://www.hf.uib.no/Andre/Vesti/vesti.html
E-mail: thmonsen@online.no