Databaseark for valgresultatene for Statsduma `93 og `95, presidentvalgene `91 og `96, regionsvis

Mange av byene i den nordlige delen av europeisk Russland og den nordlige halvpart av Sibir har alltid vært strategisk definert, og ikke grunnlagt på økonomiske, geografiske eller andre mer praktiske motiver. Derfor har de heller ikke vært "bærekraftige" og selvstendige enheter, men avhengig av kontinuerlige tilførsler av både menneskelige og materielle ressurser utenfra. Tvang har ofte ført de "ikke-opprinnelige" menneskene hit, mest kjent og dramatisk er naturligvis GULAG-komplekset, hvor hundretusenvis av mennesker bygde opp storparten av dagens byer og fabrikker. Moskvas vilje til å holde disse byene i live som noe mer enn ekspedisjonsbaser var liten nok under Sovjettiden, i dag, hvor den militærstrategiske hensynet for en stor del er borte, har mange av byene og områdene blitt overlatt til seg selv.

Russlands nord er på en måte ekvivalensen til Englands tidligere avlastingskoloni; Australia, men med den forskjell at australierne i dag ikke ser på landet sitt som et midlertidig oppholdssted, hvor dagene telles ned til hjemreisen. Summen av disse omstendighetene tilsier at motivasjonen for å gjøre dette "nabolaget" beboelig på livsløpbasis, er ikke-eksisterende.

I disse dager forhandler Russland med både USA og EU om humanitær hjelp i møte med den strenge vinteren. Det råder en oppfatning om at Russland først nå har kommet til en humanitær kollaps. Sannheten for nordområdene er imidlertid at kollapsen allerede har eksistert i mange år, særlig for urbefolkningens vedkommende. Den gjennomsnittlige levealder i Russland er allerede ufattelig lav for et moderne industriland, og det eneste som har opplevd en tilbakegang i levealderen i det hele tatt. For den mannlige delen av nasjonen antas det at den jevne russer dør innen han er 58 år, og enda tidligere for en komi, yakut eller neneter. Nylig stod det å lese at den gjennomsnittlige levealder for en komi, bosatt i sin egen republikk, uansett kjønn, hadde gått ned med 4.5 år i løpet av kun de to-tre siste årene! Da må vi ha i bakhodet at vi snakker om et område hvor det ikke eksisterer en epidemisk situasjon eller en krigstilstand av noe slag, men et område hvor folk rett og slett "selvdør".

Foruroligende mange dør for egen hånd; selvmordstallene er svært vanskelig å tallfeste nøyaktig, men det er hevet over enhver tvil at suicidale tilbøyeligheter er blitt en innbakt del av de nordlige folkeslagenes allmenne sykdomsbilde, á la astma eller pollenallergi her hjemme på berget. Alkoholmisbruket har for lenge siden nådd et slikt omfang, at man kan spasere gjennom en hel landsby eller en liten by tidlig på dagen, uten å møte en eneste edru mannsperson.

Den edrue delen av befolkningen, kvinnene, befinner seg voldsmessig, som i en kontinuerlig norsk drosjekø natt til søndag. Kvinnemishandling, vold i hjemmet, og endog drap, har for lengst dannet den nye normen for familieliv i store deler av befolkningen.

Errnæringssituasjonen har vært så katastrofal i så land tid, at befolkningen dør tidlig alene av den grunn. Den eneste forskjellen fra en afrikansk sultkatastrofe, er at folk i det nordlige Russland bruker lengre tid på å sulte i hjel. Dessverre har dette den effekt, at det ser ut som om de dør naturlig. Dermed vekkes heller ingen internasjonal alarm om "den store sultkatastrofen".

I Kosovo stilte NATO opp overfor Serbia med trussel om krig om ikke Milosevic lot albanerne komme ihus og få mulighet til å fø seg. Situasjonen for dem det primært gjelder; ofrene, er den samme i det russiske nord; i Vladivostok stenger de, mens du leser disse linjene, varmetilførselen for hele byen, i en tid på året da kvikksølvet allerede har lagt seg permanent under nullpunktet. I Sakhalin, enda noen breddegrader nordover og lengdegrader østover, får man elkraft til oppvarming og matlaging kun ti timer i døgnet, resten av tiden kjemper man for å holde en viss temperaturforskjell mellom ute og inne.

I skrivende stund er store deler av nordområdene isolert av klimaet for vinteren, mens Magadan fylke kun har mottatt 16% av det kullet regionen er fullstendig avhengig av for å unngå å fryse i hjel før veiene tiner opp igjen til våren. Karelija har fått 11%, Arkhangelsk 20% av behovet for energi. For de mest isolerte delene av tundraen, minner en slik situasjon mest om polekspedisjoner som har snødd inne, eller gått tom for forsyninger. Som vi alle kjenner til, er oddsen for å overleve i en slik situasjon, ganske blek.

Helt oppe i det nordøstlige hjørnet av det russiske imperiet, i Kamtsjatka, vil innbyggerne gå tom for energi i den største byen 15. november. Ifølge regjeringen i Moskva, er en tanker blitt sendt til regionen, og vil ankomme i løpet av helgen. Hvorvidt en tanker virkelig er sendt, om den ankommer til riktig tid, og om den ankommer Kamtsjatka, er imidlertid fortsatt et spørsmål om tro, basert på tidligere erfaring med sentrale løfter.