En kort historie om arkeologien
Arkeologi betyr læren om det gamle. Arkeologer studerer menneskelig aktivitet i førhistorisk og historisk tid, med mål å forklare menneskenes utvikling og adferd i ulike samfunn. Det er gjenstander og fysiske spor etter menneskelig aktivitet som er av interesse for arkeologene. Det var i tiden mellom 1830 og 1900 at arkeologien ble en vitenskapelig disiplin i Skandinavia. Forutsetningen for denne vitenskapen var at gjenstandene i seg selv hadde en egen historisk fortellerkraft. Arkeologien utviklet seg fra å studere de enkelte objektene til også å interessere seg for konteksten rundt objektene, altså sammenhengen eller helheten de inngikk i. Det ble vanlig å studere landskapet som en del av tolkningen. Ulike landskapsanalyser ble så tatt i bruk. Se blant annet tekst av Terje Gansum for mer informasjon.

Hva går en landskapsanalyse ut på?
Man kan avgrense et landskap til mindre landskapsrom ut ifra naturlige, visuelle barrierer. Man kan her snakke om en landskapsarkitektur. På samme måte som et hus har gulv og vegger, kan vi i landskapet se sammenhengende flater som danner gulv, og åser eller vegetasjonskanter kan danne veggene som avgrenser landskapet. I en analyse snakker man gjerne om henvendelse. Med det mener man hvordan kulturminnene forholder seg til landskapsrommet rundt. Kanter eller grenselinjer i landskapsrommet er avgrensende elementer med lineær karakter, som fjellvegg eller vannkant. Bevegelseslinjer er linjer i landskapet som man kan se langs eller bevege seg langs, som veier eller elver. Et distrikt betegner et naturlig avgrenset område som har et enhetlig eller samlende preg. Et knutepunkt er et viktig krysningspunkt mellom ulike bevegelseslinjer. Dette danner en sentral kjerne i området. Markerte punkter i terrenget kalles landemerker, og de blir gjerne brukt som orienteringspunkter i landskapet. Det kan være både spesielle naturformasjoner og monumentale kulturminner.

I tillegg til den visuelle analysen foretar man gjerne også en arkeologisk landskapsanalyse. Her er det naturlig å se på relasjoner mellom kulturminner og spesielle landskapstrekk. For eksempel er det en relasjon mellom ei mølle og en bekk. Man kan se sammenhenger mellom kulturminner og hvordan de forholder seg til hverandre. Husmannsplasser forholder seg til en hovedgård og en gravhaug kan forholde seg til en gård. Et landskap har ofte kulturminner fra flere ulike perioder, så kronologi er et eget punkt i analysen. Det kan være lurt å knytte tidsaspektet opp mot både relasjoner og sammenhenger. Endring i tid gjør at kulturminnene både mister og får nye relasjoner og sammenhenger til landskapet eller andre kulturminner. Kulturminner vil si alle spor etter alt som mennesker har skapt.

Fattbarhet i en landskapsanalyse beskriver hvor vanskelig eller lett det er å få en oversikt over elementene/kulturminnene i landskapet og se sammenhengen mellom dem. Høy arkeologisk fattbarhet vil altså si at det er godt samspill mellom kulturminner og landskap. Hvis man fysisk griper inn i landskapet ved for eksempel bygging av nye, store veier eller boligfelt, vil dette redusere den arkeologiske fattbarheten i landskapet. Verdivurdering foretas på grunnlag av høy grad av sammenheng mellom kulturminnene, stor grad av relasjon mellom kulturminner og landskap og høy fattbarhet. Dette gjøres stort sett i forbindelse med arealplanlegging og vernearbeid.

Et kulturmiljø betegner omgivelsene som kulturminnene er en del av. Kulturminner og kulturmiljøer har tre hovedverdier i samfunnet vårt. De er kilder til kunnskap, skaper grunnlag for opplevelse og har verdi som bruksressurs. Den kunnskapen som er i primære kilder er uerstattelig, og bør bevares for fremtidig forskning. Som grunnlag for opplevelse kan de skape tilhørighet og stedskarakter. De appelerer til vår estetiske sans og fantasi, og skaper variasjon i landskapet som viser hvordan de menneskeskapte omgivelsene forandrer seg over tid. Kulturminner og kulturmiljøer sin bruksverdi kan føre til en mer samfunnsnyttig bruk av materielle ressurser. Dette gjelder helst gjenbruk av bygninger eller veier, men er også knyttet til turistnæring.

Kulturminneloven
Det står i arkeologenes interesse å verne fornminnene gjennom fredning. Kulturminneloven sørger for at dette blir gjort. Som følge av loven er alle kulturminner eldre enn år 1537 automatisk fredet. Dette gjelder også samiske kulturminner eldre enn 100 år og stående bygninger som er eldre enn år 1650. Noen bygninger og kulturminner er verneverdige, men for unge til å bli beskyttet av kulturminneloven. Disse kan bli vedtaksfredet, og den endelige beslutningen fattes av Riksantikvaren. Mer kunnskap om fortiden og forståelsen om kulturminnenes verdi, gir mer respekt blant folk for kulturminner. Formidling er derfor også viktig.

Når en verneplan er utarbeidet og en har kommet til den konklusjonen å verne et kulturminne/miljø så må en lage en forvaltingsplan. Denne tar for seg hvordan kulturmiljøet skal driftes, økonomisk tilrettelegges og vedlikeholdes. Disse tre punktene vil variere med tilstanden på kulturmiljøet og hvilke ambisjoner man har for det.

Forslag til videre lesing:
Denne teksten gir en god innføring i arkeologisk landskapsanalyse: Gansum, T., G.B. Jerpåsen & C.Keller 1997. Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder. AmS Varia 28.

Boken gir en fin oversikt over arkeologiens historie: Olsen, B. 1997. Fra ting til tekst. Teoretiske perspektiv i arkeologisk forskning. Universitetetsforlaget.

Telemark fylkeskommune gir en god innføring i kulturminnevern: http://www.telemark-fk.no/