Idag er det ikke spesielt kontroversielt å si at forskere med sine ulike problemstillinger langt på vei konstruerer sine studieobjekter; de finner dem ikke velavgrensede og ryddige ute i verden forut for de spørsmålene de ønsker å stille om dem. Dette medfører at språkforskere innenfor ulike subdisipliner til dels bruker de samme ordene til å snakke om ulike ting. En fare ved det er at vi lett kan komme til å tilskrive vårt studieobjekt egenskaper som det ikke har, og som egentlig tilhører det objektet en kollega innenfor en annen subdisiplin studerer under samme navn. Konsekvensen er gjerne paradokser, og slike paradokser synes å bli særlig tydelige når synkron lingvistikk møter diakron. Spesielt later diakron syntaks til å by på konseptuelle problemer, noe de sterkt divergerende synene blant språkhistorikere på denne disiplinens muligheter bærer vidnesbyrd om. Derfor bør språkforskere ikke bare være opptatt av semantikken i de språk de studerer, men også av semantikken i det språket de selv betjener seg av som språkforskere.

For å illustrere det semantiske poenget kan vi betrakte følgende setninger:

(1)

(a) Den amerikanske presidenten får stadig mindre makt.

(b) Bill Clinton får stadig mindre makt.

(c) Heroinmisbrukere blir stadig yngre.

(d) Jens blir stadig yngre.

(e) Norsk har forandret seg mye siden middelalderen.

(f) Bergensdialekten har forandret seg merkbart siden krigen.

Subjektet i (b), Bill Clinton, refererer entydig til en person. Referansen til subjektet i (a), på den annen side — den amerikanske presidenten — er ikke entydig. Dels kan det tolkes som referanse til en bestemt person, f.eks. Bill Clinton, dels som referanse til det individ som til enhver tid fyller rollen som amerikansk president. Den siste referansen kunne man forstå som referanse til en funksjon — en funksjon fra tidspunkter til individer. Setningen kan da være sann uten at den enkelte president har opplevet minkende makt i løpet av sin presidenttid; det er tilstrekkelig at han har mindre makt enn sin forgjenger. På lignende måte kan (c) dels leses som en overraskende påstand om den enkelte heroinmisbruker — sammenlign (d) — og dels som en påstand om en egenskap som gjelder en mengde av individer distribuert gjennom tid uten å gjelde mengdens enkelte medlemmer. Referansen kan da forstås som referanse til en funksjon fra tidspunkter til mengder.

Spørsmålet blir nå hvilken av disse tolkningene som ligner mest på tolkningen av subjektene i (e) og (f) — norsk og Bergensdialekten. Vil vi f.eks. si at Bergensdialekten i (f) refererer til en bestemt dialekt, eller til den dialekt som til enhver tid tales i Bergen, altså til en funksjon fra tidspunkter til dialekter talt på et bestemt sted? I hvert fall synes sistnevnte tolkningstype å være nærliggende i (e): ‘Norsk’ synes her å bety det eller de språk som til enhver tid tales i Norge; de færreste lingvister vil vel idag omtale det språklige kontinuum fra middelalderen til idag som ett og samme språk. I så fall blir neste spørsmål om predikatet ‘forandre seg’ kan sies å gjelde det enkelte medlem av dette settet, eller om det bare gjelder settet som helhet, i likhet med ‘bli yngre’ i (c). Spørsmålet blir altså: Kan et språk forandre seg? Når vi påstår at et språk har forandret seg, hva slags entitet er det da egentlig vi tilskriver denne egenskapen? Hvilket språkbegrep forutsetter vi?

Det virker vanskelig å konstruere seg et språkbegrep som er like velegnet til diakrone som til synkrone studier. Det junggrammatiske språkbegrepet redegjorde for språkets historiske dimensjon nærmest ved å utelukke de fleste andre. Hermann Paul forkastet uttrykkelig idéen om et lydsystem i språkbrukerens hjerne. Språklige elementers, f.eks. lyders og ordformers, identitet hvilte i deres historiske kontinuitet. De hadde en form for transtemporal eksistens; det var den historiske dimensjonen som tillot lingvisten å komme fra eksemplarer til typer.

Denne korte skissen er naturligvis en overforenkling. Likevel var det syn som ble oppmuntret av denne periodens lingvister, at språket var en entitet som utviklet seg langsomt over tid, stadig identisk med seg selv, og styrt av sine egne lover.

Strukturalistenes begrep var helt annerledes. Det synkrone perspektivet på et språk innebærer at det skal gripes og beskrives uavhengig av sitt historiske opphav. Som på et fotografi blir tid og utvikling abstrahert bort fra. Konsekvensen er at språkelementenes identitet ikke lenger kan forankres i historisk kontinuitet. Det nye grunnlaget for deres identitetsbetingelser — for å føre eksemplarene sammen i typer — var deres plass innenfor abstrakte leksikalske, grammatiske og fonologiske systemer operative i språksamfunnet og behersket av den individuelle språkbruker.

Det er ikke lett å se hvordan man kan gjeninnføre tid og utvikling i dette bildet uten at paradokser blir resultatet. Dette så antagelig Saussure, ettersom han henviste diakron endring til ‘parole’: ‘la langue’ selv kan ikke forandre seg. På nivået for strukturalistenes språksystemer måtte språkendring forstås som en spontan overgang fra ett holistisk system til et annet; den kunne ikke lenger forstås som en gradvis utvikling av innbyrdes uavhengige språklyder, ord og endelser, for det fantes ikke slike innbyrdes uavhengige entiteter i strukturalistenes analyse. Entitetene fikk sin identitet gjennom de systemene de inngikk i.

Paradoksene oppstår hvis vi har et essensialistisk syn på disse systemene — hvis vi altså antar at det finnes et finitt og bestemt antall slike systemer, som det er lingvistens oppgave å oppdage. Med andre ord, den essensialistisk anlagte strukturalist (i lett karikert utgave) vil anta at det foreligger en ferdig individuering av språksystemer der ute som bare ligger og venter på å bli kartlagt. Med et slikt utgangspunkt fører den diakrone dimensjonen til konseptuelle problemer. Den innebærer et forsøk på å innføre tidsforløp i et bilde som er konstruert på essensielt atemporal måte. For tiden går jo som kjent hele tiden, så når vi innfører den i problemfeltet, hvordan skal vi da individuere de atemporale systemene? Hvor stort er det tidsvindu som viser oss nøyaktig ett system? Det virker åpenbart at dette er et spørsmål som ikke kan besvares — en historisk prosess er ikke selv artikulert i diskrete tidsintervaller. Med andre ord, det synes åpenbart at det essensialistiske syn på språksystemer ikke kan opprettholdes.

Problemet består, om enn i en litt annen form, hvis vi beveger oss fra den strukturalistiske forestilling om sosialt forankrede språksystemer til den generative forestilling om kognitive strukturer som utgjør individets språkkunnskap. Kanskje er problemet til og med forverret, ettersom man kunne hevde at essensialismen, som for strukturalisten var fakultativ, er en del av generativistens program: De sanne, biologisk betingede språksystemer skal oppdages. Hvis vi stadig antar en essensiell distinksjon mellom et synkront sett av fakta og et diakront sett av fakta, blir det vanskelig å gjennomføre denne distinksjonen i praksis i en generativ sammenheng. Med et kognitivt språkbegrep får vi minst like mange individuerte språksystemer som vi har språkbrukere. Skal vi kunne snakke om diakron språkforandring, må vi også kunne snakke om et felles språk. Altså må vi utvikle identitetsbetingelser for slike individuelle systemer for å kunne si at to eller flere språkbrukere snakker samme språk. Men med innføringen av et diakront perspektiv må vi også utvikle kriterier for å kunne si når to slike individuelle systemer er samtidige — altså at de står i en relasjon av synkron variasjon til hverandre — og når det ene følger etter det andre, slik at de står i en diakron relasjon til hverandre som foreldre og avkom, så å si. Dette er problematisk. Samtidighet må være en ekvivalensrelasjon — transitiv, refleksiv og symmetrisk: Hvis A er samtidig med B og B med C, så er A samtidig med C; enhver x må være samtidig med seg selv; hvis A er samtidig med B, så er B samtidig med A. Av dette følger at samtidighetsrelasjonen partisjonerer hele mengden av systemer i ekvivalensklasser. Diakrone relasjoner kan da bare bestå mellom slike ekvivalensklasser: Hvis B "følger etter" A, følger den etter alle systemer i As ekvivalensklasse — det kan ikke finnes noe system C som er samtidig med både A og B. Men det er åpenbart at man ikke kan inndele et samfunns kontinuum av språkbruker-generasjoner i historisk skarpt adskilte undermengder: Vi kan komme herfra til urnordisk, og enda lenger, ved bare å bevege oss fra system til samtidig system. Følgelig får vi bare én ekvivalensklasse, og dermed blir diakrone relasjoner mellom individuelle systemer umulige. Igjen synes vi å stå overfor et spørsmål som virker galt stilt — en indikasjon på et konseptuelt problem.

Et skritt i retning av en løsning er å unngå den essensialistiske oppfatningen av systemer, samtidighet, synkroni og diakroni. Det betyr at vi erkjenner det som et spørsmål om valg om vi anskuer et sett av data under synkront eller diakront perspektiv. Språkfenomener forekommer alltid distribuert i tid, men vi kan velge å abstrahere bort fra tidsforløpet. Om vi velger å gjøre dette i et gitt tilfelle eller ikke, er et spørsmål om hensikt snarere enn om sannhet. Når vi gjør det, betrakter vi all variasjon i data som synkron variasjon. Det finnes ingen grense gitt a priori for lengden på de tidsintervaller vi kan betrakte under et synkront perspektiv, men jo lengre intervallet er, desto mer variasjon finner vi antagelig, og desto mer underspesifisert blir det felles systemet vi abstraherer. I hvilken grad dette er akseptabelt, avhenger av hensikten med undersøkelsen.

Et eksempel er de språklige data som utgjøres av runeinnskriftene fra Bryggen i Bergen. Materialet består av omkring 650 gjenstander, for det meste trepinner, funnet i kulturlag som dekker en periode fra sent 1100-tall til midten av 1300-tallet. Under en ikke-essensialistisk synsvinkel er spørsmålet om hvor mange systemer man vil si er representert i dette materialet, langt på vei et spørsmål om valg, motivert av problemstillinger. Hvis man for eksempel er interessert i forekomsten av vokalharmoni i middelalderens Bergen, er det motivert å betrakte hele materialet som representerende ett system. Dette gir blant annet et tilstrekkelig antall eksempler til å regne meningsfull statistikk på. Hvis man på den annen side er interessert i å finne ut når omtrent lang /a/ og /å/ falt sammen, er det motivert å dele innskriftene inn i grupper på grunnlag av kulturlagenes alder, og betrakte hver gruppe som representerende sitt eget system. Den endelige inndelingen i systemer blir her en frukt av en hermeneutisk sirkel, ettersom den beste inndelingen til syvende og sist vil være den som gir opphav til det tydeligste diakrone utviklingsmønster.

Unngåelsen av et essensialistisk syn på systemer løser likevel ikke hele problemet. Vi har fremdeles det konseptuelle problem at hverken strukturalisten eller generativisten har noe klart begrep om den entiteten som undergår forandring. ‘Språkendring’ kan ikke i virkeligheten være endring av et språk siden et språk er en atemporal entitet: Et språk kan ikke både forandre seg og forbli identisk med seg selv.

På dette dilemmaet finnes det to svar. Det ene svaret er det ‘sosiolingvistiske’ at diakron lingvistikk trenger et annet språkbegrep enn generativ lingvistikk og klassisk strukturalisme. I motsetning til generativisten trenger språkhistorikeren et overindividuelt språkbegrep: Et språk må for ham være noe som ikke-reduserbart tilhører et kollektiv av kommuniserende mennesker. I motsetning til den klassiske strukturalisten trenger språkhistorikeren videre et språkbegrep som ikke er knyttet til en forestilling om et atemporalt, veldefinert system, men til en forestilling om noe som har har historisk eksistens og tillater rik variasjon. Dette stenger ikke for den viktige innsikt at mange sider av språkendringer sannsynligvis kan forklares på grunnlag av egenskaper ved individets språktilegnelse. Men det innebærer at det vi forklarer slik, tilhører et annet domene enn forklaringen: Selve språkendringen er en egenskap ved en kollektiv størrelse; en del av dens eksterne årsaker er egenskaper ved individer og måten de tilegner seg språkkunnskap på.

Det andre svaret på dilemmaet at strukturalisten og generativisten ikke har noe begrep for den entiteten som undergår forandring, er at dette ikke er noe dilemma, men helt i sin orden, ettersom begrepet om en slik entitet likevel ikke har noen vitenskapelig status. Etter et slikt syn er ‘språkendring’ bare en uformell deskriptiv term, et hverdagsbegrep uten teoretisk betydning — omtrent som begrepet ‘external language’ etter Chomskys syn. Oversatt til teoretiske termer reduseres da såkalt ‘språkendring’ fra å være noe som skjer i et språk til en spesiell type relasjon mellom språk. Visse språkpar — altså par av språksystemer eller par av I-språk, avhengig av ens teoretiske preferanser — står i en viss type relasjon til hverandre, kalt en ‘diakron’ eller ‘historisk’ relasjon, som betyr at det ene språket i en eller annen forstand tas som det andre språkets "etterkommer". Eller mer generelt: De står i en ‘genetisk’ relasjon til hverandre hvis det ene er det andres etterkommer eller hvis begge er etterkommere av et tredje språk.

Nå finnes det et annet viktig sett av relasjoner mellom språk i tillegg til de genetiske, nemlig typologiske relasjoner. Det interessante spørsmål er nå hva det er som karakteriserer den genetiske relasjonen mellom to språk til forskjell fra den typologiske. Særlig aktuelt synes det å stille dette spørsmålet på syntaksens område.

Begge typer relasjoner etableres gjennom språksammenligning. Lingvistikkens historie har sett to dominerende typer komparativisme. Den historisk-komparative metode dominerte forrige århundre og avslørte genetiske relasjoner mellom språk. Med generativ lingvistikk er feltet igjen blitt komparativt, denne gang typologisk-komparativt. I denne typen komparativ språkforskning sammenligner lingvisten språk uavhengig av opphav og familie for å utforske grensene for mulig variasjon mellom språk. Typologisk sammenligning fører til en klassifikasjon av språk etter typologiske kriterier, altså felles egenskaper i fonologiske, morfologiske og syntaktiske systemer, og uavhengig av et mulig felles historisk opphav for de språk som blir sammenlignet.

La oss betrakte etpar velkjente og lett forenklede eksempler som illustrerer forskjellen mellom genetiske og typologiske relasjoner. Eksempler som klart viser denne distinksjonen finner vi først og fremst i fonologiske systemer. Vi kan betrakte systemene av lange vokaler og diftonger i middelengelsk, tidlig moderne engelsk og norrønt:

(2)(a)

Middelengelsk               Tidlig moderne engelsk                     Norrønt

                                ai         au                   ei         au

  i:           u:              i:           u:                  i:          u:

  e:           o:              e:          o:                  e:         o:

  e:           å:           e:                                æ:        O:

  a:

En typologisk sammenligning av to systemer forutsetter en felles referanseramme i form av universelle fonologiske begreper. Den typologiske sammenligningen kan for eksempel ta i betraktning måten to systemer utnytter et universelt definert forråd av fonologiske trekk på, og etablere korrespondanser mellom vokalpar som er maksimalt like i så henseende:

(b) Typologiske korrespondanser

Middelengelsk                         Tidlig moderne engelsk                         Norrønt

En genetisk sammenligning vil resultere i et annet sett korrespondanser:

(c) Genetiske korrespondanser

Middelengelsk                              Tidlig moderne engelsk                         Norrønt

I (c) knyttes f.eks. forbindelsene mellom rotvokalene i middelengelsk [bi:ten] og tidlig moderne engelsk [bait], i tidlig moderne engelsk [ho:m] og norrønt [heim], osv.

Har vi et felles lingvistisk rammeverk for analyse, kan hvilke som helst to språk sammenlignes typologisk, mens det naturligvis ikke er slik at hvilke som helst to språk kan sammenlignes genetisk. Genetisk korresponderende fonemer trenger ikke ha noen typologiske trekk felles. Det som knytter dem sammen, er at de forekommer i korresponderende posisjoner i etymologisk korresponderende ordformer eller morfer. Genetiske korrespondanser mellom lydsystemer forutsetter denne typen regelmessige korrespondanser mellom et betydelig antall ordformer fra de to språkenes basale vokabularer. Ordformpar eller morfpar i denne typen relasjon er "etymologisk identiske". Dette begrepet om etymologisk identitet er et eksempel på den typen ‘transtemporal identitet’ jeg omtalte tidligere. Morfer er også minimale enheter for språktilegnelsen: De konstrueres ikke produktivt, men tilegnes og huskes en bloc. Derfor kan de meningsfullt sies å bevare en form for identitet med seg selv gjennom generasjoners og århundrers språkutvikling. Det vesentlige poeng er da at genetisk korrespondanse mellom to enheter — f.eks. to vokaler — forutsetter etymologisk identitet mellom enheter på et høyere analysenivå, nemlig sett av morfer i det ene språket og sett av morfer i det andre, parvis etymologisk identiske. Morfen blir slik den diakrone kjerneenhet.

Hvordan blir så bildet hvis vi forflytter oss fra fonologien til syntaksen? Mange har påpekt at et tilsvarende grunnlag for å etablere genetiske relasjoner mangler der. Lightfoot (Principles of Diachronic Syntax, 1979:8) sier: "An analogous view of syntax, however, is incoherent: there is no clear basis for saying that a certain sentence of Old English ‘corresponds’ to some sentence of Middle English [...]". Faarlund (Syntactic Change, 1990:8) påpeker: "The lexical item is a historical constant, an etymon, which constitutes a context that makes it possible to identify a phoneme at one stage with a phonetically different phoneme at another stage. [...] There is no syntactic unit corresponding to the etymon or lexical item." Lignende uttalelser finnes hos en rekke andre. Likevel hevder Harris og Campbell (Historical syntax in cross-linguistic perspective, 1995:344 ff.) at det faktisk er mulig å etablere syntaktiske korrespondanser "between successive stages of a single language, among related languages, or among dialects." Dette spørsmålet er ikke helt uviktig, for hvis det ikke finnes slike korrespondanser, kan man spørre om hvilket studieobjekt diakron syntaks egentlig har — hva er det da som gir det status som en egen subdisiplin av diakron lingvistikk? Og hvis det ikke finnes slike korrespondanser, synes syntaktisk rekonstruksjon — rekonstruksjonen av eldre språktrinns syntaktiske egenskaper — å være et håpløst prosjekt.

Det er lett å se grunnene til å tvile på muligheten for genetiske korrespondanser i syntaksen. Syntaktiske enheter — fraser og setninger — konstrueres produktivt. De læres og huskes ikke som uanalyserte helheter, og blir dermed heller ikke overført fra en generasjon til den neste som uanalyserte helheter. Dermed bortfaller grunnlaget for å snakke om ‘etymologisk identitet’ innenfor syntaksen. På hvilket grunnlag kan vi da plassere syntaktiske konstruksjoner i et diakront forhold til hverandre? Vi finner naturligvis ofte at konstruksjoner i eldre og nyere språk har likeartede semantiske eller formelle egenskaper, men hva motiverer en påstand om at den moderne konstruksjonen er ‘utviklet av’ den gamle? At konstruksjoner har likeartede semantiske eller formelle egenskaper, etablerer en typologisk korrespondanse mellom dem. Kan da diakrone korrespondanser innefor syntaksen bli noe annet enn særtilfeller av typologiske korrespondanser? Innenfor fonologien er skillet klart: Der kan korrespondanser være genetiske uten å være typologiske, og vice versa. Men er det for eksempel mulig å tenke seg to syntaktiske konstruksjoner som vi vil si står i et genetisk forhold til hverandre uten at de også deler typologiske egenskaper?

Vi kan betrakte et eksempel. Moderne engelsk har en utbrytningskonstruksjon eksemplifisert i "It was John that painted the house". Hva ville vi forlange av en konstruksjon i gammelengelsk forat vi skulle konkludere at den var ‘opphavet’ til denne konstruksjonen? Vi kan søke i håndskriftene etter konstruksjoner med lignende semantiske og funksjonelle egenskaper, og etter konstruksjoner med lignende formelle egenskaper, og vi finner begge deler. De følgende eksemplene (3a-b) har jeg fra Kari Haugland:

(3)(a)

(gif ic wuldrige me sylfne nis min wuldor naht.) min fæder is the me wuldradh

(if I honour my self NEG-is my honour nothing.) My father is REL me honours.

(b)

Hit wæron tha ylcan the we nu offriadh

it were the same REL we now offer

Eksempel (1) synes å ha semantiske egenskaper som ligger nær utbrytningssetningens: ‘Det er min far som ærer meg’. Strukturen er på den annen side helt annerledes: Det er ene og alene de semantiske egenskapene som motiverer en lenke til den moderne konstruksjonen. Eksempel (2) deler på den annen side formelle egenskaper med utbrytningssetninger, i hvert fall i henhold til en overfladisk lineær analyse fra venstre mot høyre: Den begynner med et personlig pronomen i nøytrum som subjekt, deretter copula, deretter en nominalfrase, og så en relativsetning. Men konteksten, og betydningen av frasen tha ylcan ‘de samme’, viser at den ikke kan leses med de samme semantiske egenskapene som utbrytninger — betydningen er: ‘Det var de samme som vi nå tilbyr’. Med andre ord, relativsetningen er en del av nominalfrasen og ikke en egen setningskonstituent, der er ingen fokusering eller uttømmende opplisting som i utbrytninger, osv.

Det synes meningsløst å spørre hvilken av de to setningene som eksemplifiserer det historiske opphavet til utbrytningssetningene. Forbindelsen mellom konstruksjonene er typologisk snarere enn genetisk. For å finne eksempel (1) har vi bare spurt: Hvordan uttrykkes et tilsvarende innhold på gammelengelsk? Dette kunne vi ha spurt med referanse til et hvilket som helst språk, ikke bare om genetisk beslektede språk. For å finne eksempel (2) har vi spurt: Finnes det en konstruksjon med lignende formelle egenskaper som utbrytninger? Det spørsmålet kunne vi også ha stilt om et hvilket som helst språk.

Likevel hevder altså Harris og Campbell at det er mulig å snakke om genetiske korrespondanser innenfor syntaksen. De sier: "We showed that at least certain parts of syntax do have multiple "tokens" of a single "type"; although syntactic "tokens" are not memorized in the context of words, as phonological "tokens" are, they are often embedded in the context of a strictly limited syntactic pattern, which is the "type". While it may be true that this kind of regularity cannot be shown to exist for all parts of the syntax, the fact that it does exist in some allows us to establish syntactic correspondences (at least in those parts of the syntax), and this provides a basis for syntactic reconstruction." (1995:347). Deres eksempel er hentet fra mingrelsk og laz, to meget nærbeslektede dialekter av kartvelsk, en syd-kaukasisk språkfamilie:

(4) (a)   zaza             oskviduans         nodar-s
             Zaza.NOM han.drukner.ham Nodar.DAT
            ‘Zaza drukner Nodar’

     (b)    zaza-k        oskvidaps         nodari
            Zaza.NAR han.drukner ham Nodar.NOM
            ‘Zaza drukner Nodar’

(5) (a)  ate      k’oc-i           jgir   ibirs
            denne mann:NOM godt han.synge
            ‘Denne mannen synger godt’

     (b)   aya    k’oci-k         k’ai ibirs
            denne mann:NAR godt han.synge
            ‘Denne mannen synger godt’

(6) (a)  k’oc-i            Puru
            mann.NOM han.dø
            ‘Mannen dør’

     (b)  k’oci             Purun
           mann.NOM han.dø
         ‘Mannen dør’

Eksemplene viser at de to dialektene har ulike kasussystemer. Mingrelsk (a-eksemplene) har et nominativ/akkusativ-system: Alle subjektene står i samme kasus — her kalt nominativ — og objektet står i en annen kasus — her kalt dativ. Laz (b-eksemplene) har derimot et såkalt aktivt system, en slags mellomtype mellom nominativ-akkusativ og ergativsystemer, der subjektets kasus ikke varierer med transitivitet, men med subjektets semantiske rolle: Agentive subjekter står i narrativ, mens objekter og ikke-agentive subjekter står i nominativ. Om disse parene sier Harris og Campbell at de er "in an intuitively clear sense [...] cognate sentences, the "same" sentences in two languages." Dermed har vi etter deres mening en fast ramme som minner om ordformen rundt det som varierer, nemlig kasusmarkeringen. Dette gir et utgangspunkt for å rekonstruere det felles opphavlige systemet.

Hva består så denne intuitive korrespondansen i? Harris og Campbell sier: "Specific sentences in language L1 may be said to correspond to their translation into language L2, if the languages are closely related, if a relatively close translation is used, and if the proper precautions are taken [...]." Med referanse til eksemplene spesifiserer de dette nærmere i seks punkter:

(i) Verbene er klare kognater

(ii) Tempus/aspekt og verbklasse er de samme i hvert par

(iii) Verbalmorfemene, f.eks. kongruensmarkører, er kognater

(iv) Betydningen er den samme i hvert par

(v) Kasus opptrer regelmessig i konteksten av andre kasus og verbmorfologien

(vi) Eksemplene er representative for alle regelmessige verb i hvert språk

(Sml. 1995:349)

Et viktig premiss her er at de to språkene kan vises å være genetisk beslektet på uavhengig grunnlag — det sier også Harris og Campbell uttrykkelig. Dette er allerede en viktig forskjell til fonologiske korrespondanser, for det innebærer at man aldri kan etablere genetisk slektskap mellom språk på syntaktisk grunnlag. Bare fonologiske korrespondanser kan dokumentere genetisk slektskap; diakron syntaks forutsetter at dette allerede er gjort.

Hvis vi så betrakter de seks punktene nærmere, på jakt etter den spesifikt syntaktiske, spesifikt genetiske korrespondansen, er det etter mitt skjønn stadig vanskelig å finne den. Punkt (iv) — som er det samme som oversettelses-kriteriet — er ikke av genetisk art, men snarere av typologisk: Begge språk kan uttrykke samme mening. Det samme kan sies om punktene (v) og (vi): De fastslår bare at hvert språk har sitt faste syntaktiske mønster for distribusjonen av kasus i setningene. Punktene (i)-(iii), på den annen side, refererer til genetiske forbindelser — men de er ikke av syntaktisk natur. Her er det ordformer og morfer som korresponderer genetisk.

Dette antyder følgende hypotese: Eksempler som det synes intuitivt nærliggende å klassifisere som genetiske syntaktiske korrespondanser, vil ved en nærmere betraktning vise seg å være genetiske korrespondanser av den velkjente typen, nemlig korrespondanser mellom kognate morfer og ordformer, der man også har tatt disse ordformenes og morfenes syntaktiske egenskaper i betraktning. Diakron syntaks studerer i så fall ikke først og fremst utviklingen av abstrakte syntaktiske mønstre. Disiplinen handler om utviklingen av bestemte ords og morfers syntaktiske egenskaper, mens sammenligningen av abstrakte syntaktiske mønstre på eldre og nyere språkstadier bare blir et særtilfelle av typologisk sammenligning. Dermed blir begrepet om etymologisk identitet mellom ordformer og morfer en forutsetning også for diakron syntaks.

Hvis vi tar for oss de velkjente og intuitivt klare eksemplene på syntaktiske korrespondanser fra språkhistorien, synes de å støtte denne antagelsen. Ett slikt eksempel er utviklingen av perifrastisk perfektum i vesteuropeiske språk. Det er den etymologiske forbindelsen mellom hjelpeverbet ‘ha’ og det fulle verbet ‘ha’ som tillater oss å snakke meningsfullt om den historiske forbindelsen mellom de aktuelle syntaktiske konstruksjonene. Den antatte opphavlige konstruksjonen finnes fremdeles i moderne norsk i formen "Han har flere artikler skrevne", med ‘ha’ som hovedverb og en nominalfrase med et kongruensbøyet partisipp som objekt. I gammelnorsk (Kongespeilet) finner vi f.eks.:

sa ...    er    æigi hæfdhi synder                gorvar
den ... som ikke hadde synder.FEM.PL gjorte.FEM.PL

Presupposisjonen bak slike setninger vil ofte være at subjektreferenten også var den som hadde utført handlingen denotert av partisippet. Selv om det var grammatisk mulig, ville det sjelden være aktuelt å snakke om en situasjon der noen "hadde" synder gjort av noen andre. Dette må ha vært en del av grunnlaget for den reanalysen av konstruksjonen som fant sted. Subjektet til ‘hafa’ kom til å bli sett ikke bare som det presupponerte argumentet til partisippet, men som dets grammatiske subjekt — det vil si, relasjonen ble grammatikalisert. Dermed var sekvensen ‘hafa’ + partisipp reanalysert som en kompleks verbalform med ‘hafa’ som hjelpeverb og partisippet som hovedverb. Det er viktig for forståelsen av at en slik reanalyse kan finne sted, at den globale meningen til konstruksjonen forble omtrent den samme før og etter; det som endrer seg, er den komposisjonelle veien frem til den globale meningen. Under den nye analysen er synder objekt til gorvar snarere enn til hæfdhi. Dette gjør en del av de formelle egenskapene ved konstruksjonen umotivert: For det første kongruensen mellom det som nå er hovedverbet og objektet i konstruksjonen, for det annet leddfølgen, der objektet kommer mellom hjelpe- og hovedverb. Begge disse egenskapene forsvant etterhvert fra den reanalyserte konstruksjonen: Partisippet fikk sin ubøyde supinumform, og hovedverbet flyttet nærmere sin nye partner hjelpeverbet i overensstemmelse med en av Behaghels lover, som sier at deler av samme konstituent har en tilbøyelighet til å opptre sammen. Kongespeilet har også eksempler på den slik modifiserte konstruksjonen:

oc thu hæfir rannzakat          sidhu                    manna
og du   har    undersøkt.SUP skikker.AKK.PL menneskers.GEN.PL

I Kongespeilet er det en sterk tendens til at partisippet kongruensbøyes når det står etter objektet, men ikke når det står foran — selv om unntagelser finnes. Denne variasjonen tilsier at reanalysen har funnet sted — altså at også det første eksempelet tolkes som en kompleks verbalform — men at dens "aktualisering", som Harris og Campbell kaller en slik etterfølgende prosess der formelle egenskaper ved konstruksjonen forandrer seg, ennå ikke var gjennomført. Dessuten fortsatte altså den opphavlige, ikke reanalyserte konstruksjonen å eksistere i andre setninger.

Dette er utvilsomt diakron syntaks, men vi ser at hele resonnementet henger på én knagg, nemlig den bevarte etymologiske identitet mellom de ulike historiske former av verbet ‘ha’. På grunn av denne identiteten kan vi etablere en genetisk forbindelse mellom konstruksjoner som typologisk har svært lite til felles, f.eks. "Per har flere artikler ferdigskrevne i skuffen" og "Det har kunnet regne inn her". Men det vi sammenligner genetisk, er da opprinnelige og senere syntaktiske egenskaper ved et verb. Selv i tilfeller der verbet ‘ha’ forsvinner — som i svenske leddsetninger ("brevet som skrivits") — kan en diakron forbindelse til de øvrige konstruksjonene bare etableres via det verbet som kunne ha vært der.

Det er lett å finne flere eksempler blant velkjente diakrone syntaktiske fenomener der den historiske forbindelsen slik henger på visse ord eller morfer, f.eks. utviklingen av do-support i engelsk, utviklingen av modalverbkonstruksjoner der og i andre språk, endringen i kasusforholdene rundt verb som ‘like’ i norsk og engelsk (der nominalfrasen for den opplevende deltager endrer status fra dativobjekt til subjekt i nominativ), osv. Spørsmålet er om vi kan finne noen eksempler vi intuitivt synes illustrerer diakrone og ikke bare typologiske syntaktiske forbindelser, uten at forbindelsen kan sies å henge på visse ordformer eller morfer. Rene endringer i leddfølge burde være mulige eksempler. Vi kan for eksempel betrakte Jacob Wackernagels hypotese om oppkomsten av "verb-second"-fenomenet i germanske språk (1892). Wackernagel antok at uaksentuerte ord og partikler i indoeuropeisk hadde en tendens til å forekomme i annen posisjon i setningen. I germansk medførte det at finitte hjelpeverb og andre småverb i helsetningen stod der, mens hovedverb og verb i leddsetninger var aksentuert og stod til slutt. Senere ble konstruksjonen med finitte hjelpeverb i annen posisjon reanalysert slik at den kom til å gjelde alle finitte verb, ikke bare hjelpeverb. Dermed fikk vi "verb-second"-fenomenet i helsetninger i de fleste germanske språk: Finitte hovedverb som tidligere stod setningsfinalt, stod nå i annen posisjon. Dette er et tilfelle av ekstensjon: Konstruksjonen med hjelpeverb ble utvidet til å gjelde også finitte hovedverb.

Også dette er åpenbart en syntaktisk endring, men i dette tilfellet er det ikke klart at vi like lett kan snakke om diakront korresponderende konstruksjoner. "Verb-second"-konstruksjonen (som i "Igår solgte Per hesten") er en genuint ny konstruksjon som etter Wackernagels hypotese forholder seg til flere eldre konstruksjoner, uten at en enkelt av dem kan sies å være den historiske forløperen — enten konstruksjoner med hjelpeverb i annenposisjon eller konstruksjoner med hovedverb i finalposisjon. Sammenligningen av det gamle og det nye systemet er dermed ikke klart distinkt fra en typologisk sammenligning — selv om vi naturligvis kan stille interessante spørsmål om begrensninger på hvilke typer som umiddelbart kan etterfølge hvilke.

Lydendringenes regularitet er således en forutsetning for enhver form for diakron lingvistikk. Diakron syntaks er mulig, men er parasittisk på diakron fonologi, ikke bare fordi genetiske forbindelser mellom språk må etableres på fonologisk grunnlag før man kan begynne å studere diakron syntaks, men også fordi selve de genetiske syntaktiske korrespondansene vi kan etablere, hviler på fonologisk etablerte etymologiske korrespondanser mellom ord og morfer. Annen sammenligning av syntaksen i genetisk beslektede språk er typologisk sammenligning, som ikke forutsetter genetisk slektskap.

Etter denne utredningen av grunnlaget for diakron syntaks skal jeg vende tilbake til spørsmålet om hvilke språkbegreper vi trenger for å forstå mekanismene bak slike endringer. Mekanismen bak de fleste endringene jeg har nevnt, er reanalyse. Harris og Campbell søker å redusere all syntaktisk endring til en funksjon av tre basale mekanismer: Reanalyse, ekstensjon og lån eller annen påvirkning ved språkkontakt.

Harris og Campbell skiller mellom reanalyse og aktualiseringen av reanalyse. I perfektum-eksempelet er selve reanalysen at partisippet blir analysert som hovedverb, mens aktualiseringen blant annet er at det mister sin kongruensbøyning med objektet. I dette tilfellet er aktualiseringen et tilfelle av ekstensjon: Den normale egenskapen ved hovedverb i språket — at de ikke kongruerer med objektet — utvides til også å gjelde disse nye hovedverbene. Aktualiseringen er altså de synlige resultatene av reanalysen. Forfatterne påpeker videre at hvis vi antar at aktualiseringen i slike tilfeller går forut for reanalysen, så blir det vanskelig å forklare disse endringene; det virker da tilfeldig og umotivert at vi får kanskje en serie med overfladiske endringer — i dette tilfellet bortfall av kongruens og endret leddfølge — som så å si konspirerer i å legge forholdene til rette for en reanalyse. Hvis derimot aktualiseringen følger etter reanalysen, blir den øyeblikkelig forståelig. Harris og Campbell skiller følgelig mellom tre stadier i en reanalyse, der første stadium etterat reanalysen har funnet sted fremdeles har alle de samme overflatetrekk som situasjonen før analysen. I første stadium har altså reanalysen ennå ingen synlige følger (1995:61).

Dette resonnementet er plausibelt, men det aktualiserer spørsmålet om hvilket språkbegrep vi forutsetter. Hvis vi først snakker om en språkendring, må det være språksamfunnets felles språk vi har i tankene, altså et språk som et kollektivt, intersubjektivt objekt. Faarlund (1990:32) uttrykker det slik: "If a language exists only in the minds or brains of each individual speaker, then it will die with the speaker. [...] Language as a social or cultural object, on the other hand, also has a historical mode of existence." Men intersubjektive størrelser kan ikke meningsfullt ha egenskaper som ikke kan observeres eller på annen måte erkjennes av subjektene. Hvis språket er et intersubjektivt objekt, må den grammatiske analysen av det være en funksjon av ytringenes erkjennbare formelle egenskaper; det kan ikke tenkes andre adekvathetskriterier eller andre grunnlag for å velge mellom to analyser. Det betyr at reanalysens første stadium, som pr. definisjon ikke har synlige følger for ytringenes form, da ikke kan være en egenskap ved språket som et sosialt objekt, altså en egenskap ved den størrelsen vi sier forandrer seg. For hvis det ennå ikke har skjedd noen endring i ytringenes form, er det heller ikke noe grunnlag for å gi samfunnets felles språk en ny analyse. Den nye analysen kan ha vært tilstede som et alternativ hele tiden, men det har ikke skjedd noen endring. Derfor må reanalysen være en egenskap bare ved individers grammatiske kunnskap, altså en kognitiv egenskap. Med andre ord, reanalysens første stadium er strengt tatt ikke en del av selve språkendringen. Den er en ytre foranledning for den — ‘ytre’ i forhold til den størrelsen som gjennomgår forandring.

Men selv om vi slik identifiserer den individuelle reanalysen som en ytre foranledning for språkendringen, kan vi nøle med å kalle den en ‘forklaring’. Dertil roper den altfor høyt på en forklaring selv. Vi kan identifisere to viktige forutsetninger for at den individuelle reanalysen kan finne sted og dernest ha språkhistoriske følger. For det første må de språklige stimuli individet utsettes for, tillate to alternative analyser: Både den gamle og den nye. For det annet må det skje en endring i tendens: Der de fleste individer før valgte analyse A, velger nå et betydelig antall analyse B. Det er ikke nok at ett og annet individ reanalyserer. Vi kommer altså ikke unna det kollektive perspektivet: Bare en endret kollektiv tendens i individenes valg av analyse kan forklare at den nye analysen får språkhistoriske følger. Og en slik endret tendens roper selv på sin forklaring — som må være en annen forandring. Endringer forklares naturligvis aldri restløst av almene lover eller universelle prinsipper, ettersom lover og prinsipper er uforanderlige, mens bare forandring kan lede til forandring. En tenkelig forklaring på den endrede tendens i valg av analyse, kan være endrede statistiske forhold i de språklige stimuli individene utsettes for: Med skiftende moter går visse kontruksjoner ut av bruk, mens andre får øket hyppighet.

Jeg skal ikke forfølge denne forklaringsrekken videre ved denne anledning. Restløse forklaringer av virkelige hendelser er for mye forlangt av en hvilken som helst vitenskap, humanistisk eller realfaglig. Hva jeg har villet understreke, er at den individuelle reanalysens første stadium ikke er en del av språkendringen, og at reanalysen i sin tur selv må forklares av endringer i språksamfunnet. Som mange har understreket, er et kollektivt, overindividuelt språkbegrep, med muligheter for variasjon, en uomgjengelig forutsetning for å forstå språkendringer.

Men spørsmålet er om ikke innsiktene fra diakronien også bør få følger for vårt begrep om individenes språkkunnskap og måten den er strukturert på. De mest deterministiske teoriene om språktilegnelse hos individet kan det være vanskelig å innpasse i det diakrone bildet overhodet. Innenfor rammen av vanlige idealiseringer i generativ grammatikk utvikler den vellykkede språktilegner samme grammatikk som språkbrukerne i omgivelsene. Målgrammatikken determineres av måten parametrene i universell grammatikk blir satt på, og parametersettingene determineres i sin tur av språklig erfaring. Innenfor minimalistprogrammet fører idéen om derivasjonenes økonomi til antagelsen om at det bare kan være én derivasjon for en gitt struktur. Under disse idealiseringene blir det vanskelig å se hvordan språket skal kunne forandre seg. Det ser ut som vi må si enten at språktilegnelsen kan være vellykket uten å føre til samme grammatikk som den eldre språkbrukere har, eller at språktilegnelse typisk ikke er vellykket. Det siste er det Robin Clark og Ian Roberts formulerer ved å si at språkendring er et symptom på "pathological learning". Men selv ikke det er tilstrekkelig, for den variasjonen vi typisk ser i løpet av aktualiseringen av en reanalyse, tilsier uunngåelig at det enkelte individ må være istand til å analysere både på den gamle og på den nye måten — om så bare for å kunne kommunisere med sine omgivelser. Hvis vår teori om språktilegnelse forutsetter kjernegrammatikker som bare tillater unike analyser, må svaret på dette bli at språkbrukeren kan utvikle et sett av alternative kjernegrammatikker. Det er dette Lightfoot kaller "diglossia" (1991). Harris og Campbell (1995:83 ff.) påpeker to problemer ved denne antagelsen. For det første vil all den variasjonen vi typisk finner, og som den enkelte språkbruker behersker, føre til en kombinatorisk eksplosjon av antallet kjernegrammatikker den enkelte må ha utviklet. For det annet finner vi ofte hybride konstruksjoner — altså konstruksjoner som kombinerer egenskaper fra to ulike analyser — i aktualiseringsperioden. Et eksempel er endringen i kasusstrukturen til argumentene til verb som ‘like’ og ‘think’ i engelsk. Ved ‘think’ kan vi for eksempel finne setninger der skiftet fra dativ til nominativ har funnet sted i leddet for den opplevende deltager, mens verbet fremdeles kongruerer i tall med det andre leddet (type: "You thinks it", med ‘you’ i nominativ flertall). Her måtte man da si at to kjernegrammatikker kan samarbeide om å generere en og samme setning, og da er det ikke lenger klart at man ikke i praksis har sagt at én og samme grammatikk tillater flere alternative analyser.

Med andre ord: Studiet av språkendringer bidrar til å reise tvil om de mest deterministiske teoriene om språktilegnelse og språkkunnskap. Studiet skaffer til veie et rikt sett av data som kognitive teorier om språkkunnskap må være adekvate overfor. Det er et interessant spørsmål hvem som har mest å lære av hvem når diakron syntaks og generativ grammatikk møtes i studiet av språktilegnelse.