|
|
Atten
syv - Europa-kartet
tegnes om av Bonaparte;
folkene vil ha nasjoner,
England skyter med kanoner,
Ludvig lager symfonier,
nordmenn frihets-utopier,
skjøre tanker, knust av krigen,
den som fikk så dystre følger
for langt fler enn Terje Vigen.
Opp i kalde ishavs-bølger,
opp fra kampen, opp fra larmen,
strekker Danmark-Norge armen.
Der er skjærgård festningsmuren.
Der står kampen mot naturen.
Atten syv - en skute seiler
med sydvestlig bør fra akter
inn mot kalde Nordlands-trakter,
inn hvor sjøen sjelden speiler,
men hvor solen lavt beskinner
snebekledte Børvasstinder.
Der, i skumsprøyt over hekken
og med albuen på rekken
står en passasjer med hodet
vendt mot nord, mot Landet Gode.
Frydes han når blesten blåser
over masten hese måser?
Kjenner han en kjærlig kildring
skapt av Lofotveggens hildring,
eller blir hans øyne fjerne
av ernæringsnære planer?
Ser han fremsynt kull og kraner
i sin merkantile hjerne?
Nei, han tenker nok, når
havnen
åpner seg for skutestavnen:
"Se, der står et hus minsanten,
nesten helt i fjærekanten!
Staselig, det vil jeg mene -
men forunderlig alene:
Der en bod og noen brakker,
ellers myrer, åser, bakker,
lyng og kratt der vinden rusker,
bjerg med djerve dvergbjerkbusker,
fjerne fjell berøringsnære
i krystallklar atmosfære,
ternepar i svinte svinger,
ensom ørn på vide vinger,
langt til havs en enslig færing.
Typisk sted for handelsnæring -
hvis det altså finnes folk her,
og man ikke trenger tolk her.
Kanskje - for å få litt ly -
man bør tenke på en by?"
Eller mon hans danske tanker
just da skuten kastet anker
fjernt i den polare sone
hadde en mer dyster tone?
For her blåser så inderlig
hakke fortærendes
at han må jo ha lurt på om plassen var værendes.
Når desemberstorm hylte tvers gjennom skjelettene,
eller regnet stod vannrett innunder mansjettene,
eller isbrann tok knekken på plenen og plantene,
eller fingrene midtsommers stivnet i vantene,
eller ispanser nedtynget seilet og trossene,
må da til og med ålborgere ha blitt frosne?
Jo, en rastløshet ble da
visst synlig i Christian.
Noe syntes å tenne en glødende gnist i han.
Var det sommer han savnet, og små hyasinter?
Tvert imot. Han forlovet seg med frøken Winter.
Fremdrift hadde sant for dyden
denne emigrerte jyden,
som var lite aldersstegen
da bedriften ble hans egen.
Rundt hans gård og bak hans brygge
ville stadig flere bygge,
og i tross mot sjø og storm
tok et samfunn sakte form.
Christian ble gift med Anne,
og forble i Winter-landet.
Samme år fant han på ny
at han bodde i en by.
Faktor fór på frierføtter:
Slik slo slekten norske røtter.
Anne, med et slektstre svanger,
fødte hele elleve ganger,
men alene tre gav grener
som formidlet Jakhelln-gener.
Skjønt Jakhelln? Knapt er
det Christian-klonene
vi ser seg formere i generasjonene.
Det ville vel neppe fortonet seg fristende
om Christian ble gjentatt og gjentatt i kvistene?
Hvis stamfedre stadig ble gjenskapt i bladene,
da ville vel Darwin ha advart mot skadene?
Blant celler med X- og med Y-kromosomer,
hvem tør vel å si hva et Jakhellnsk genom er?
Det eneste faste blant slekts-attributtene
er navnet, som stort sett ble arvet av guttene.
Men hvordan få Jakhellnske sønner og brødre
hvis fedrene ikke fikk skaffet dem mødre?
For jammerlig jækligen gikk det med Jakhlene
var det ikke for Hildaene og for Rachlene,
for Anne Elise og Anna Sophie
Joséphine, Alexandra, Johanne, Marie -
ja, tidlig tok Jakhelln-familien kvelden
uten Betsy og Ragnhild og Agnes og Ellen
og Lajla og Eva og Gunvor og Jutta -
det ble kroken på døren, og sørgelig slutt, da.
Så derfor bør Jakhlene takke og prise
for Bjørg og for Birgit og for Ingelise
og Janne og Judi og Liv og Cecil
og Mette og Inger og flere dertil.
Men slektstrær med flettverk
av fetre og tanter
er klart av de plagsomt komplekse blant planter
som frembringer folk, ikke frukt eller nøtter,
og synes å ha myriader av røtter.
For Jakhelln-døtrene poder og hekter
seg sammen med trærne til fremmede slekter,
og skaper en jungel, du må ikke snakke,
av Blakstad og Butenschøn, Borthen og Bachke
og Dyvi og Dyvik og Dawson og Dissen -
nei, aldri skal Jakhelln-planten bli vissen
sålenge dens døtre slikt slektsstoff vil bringe
som Qvenild, Conradi, von Quillfeldt og Kvinge,
og aldri forsvinner vel slekten i røk
med Hemmingsen, Husebø, Hultgren og Høegh.
For livskraften stiger til værs og til fjells, da,
med Haffner og Hoffmeyer, Hellum og Helstad,
når døtrene henter og tar med seg hjem
en Sæther, en Sandnes, en Sundberg, en Semb.
Og Gervin og Grøterud, Moysey og Malling
fikk også i sviger-embedet bestalling,
en status de deler i selvsamme slengen
med Ellertsen, Ørstavik, Omland og Engen
og Jensen og Gjessing - vi avslutter her,
med Bjørneby, Baalsrud og Brand og Aubert.
Slik slynger da slekter på
slekter tentaklene
og klynger seg klebrig i klaser til Jakhlene,
hvis vesen, såvisst ikke vekt eller vaklende,
blir funnet forfrisket, med flammer i faklene.
For stillstand og død resulterer av klonene,
mens livet har røtter i variasjonene.
Så - i savn av felles gener,
hva forbinder slektens grener?
Hvilke strømninger i veden
har formidlet slekts-beskjeden?
Hvor er limet? Hva er saften?
Hvorfra kommer tyngdekraften?
En gang stod et hus på
torget
i en by langt nord i Norge -
rikt på saler, smale ganger,
barnerom med barnesanger,
mørkeloft med mange minner.
Der ble barn til menn og kvinner.
Underlig med hus - de varer
efter bombing av barbarer
når der finnes eldre brødre,
tanter, onkler, fedre, mødre
som har trådt dets trapper eller
lekt på loft og løpt i kjeller.
Men når gamle grener visner,
og den trygge skogen glisner,
og man fryser i sin skjorte
efterhvert som trær blir borte,
og man hører havet suse,
blekner ubønnhørlig huset.
Fort - før huset helt
forsvinner,
la oss lage nye minner!
|