Denne balladen ble til ved Universitetet i Bergen, i anledning av sammenslåingen av Litteraturvitenskapelig institutt og Institutt for fonetikk og lingvistikk til Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap, tilskyndet av fakultetet.

Balladen om Litterus og Lingvalia

av Helge Dyvik

(1995)

Hør sangen om Litterus og hans Lingvalia,

ja, hør om en elskov som ingen ble salig a'.

Ung Litterus boltret seg, gladest blant laksene,

da brått en utidig Cupido kom flaksende.

Den var av de glisende, glinsende fete,

og sa den var utsending fra Fakultetet.

"O, Litterus," sa den, "her er personalia

og annet om lekre og lekne Lingvalia.

Kom, møt henne! Ja, jeg forstår du er tvilende -

det er nettopp derfor jeg har disse pilene.

Den skarpe her borer seg dypt inn i fettet.

På den står det 'Sviende kutt i budsjettet'.

En annen er kalt 'Administrativ byrde'.

Den veier ett tonn, så med den kan jeg myrde.

Her har jeg en tredje..." Cupido trakk pusten.

"Det holder!" sa Litterus, gråblek og gusten.

"Suksess!" sa den snottede. "Ah! C'est l'amour!

Vel, ekstrahér fingeren. Gå og gjør kur!"

"Jeg iler," sa Litterus. "Jacta est alea."

Så gikk han ned trappen, og der satt Lingvalia.

"O, skjønne," begynte han, mykt og forførende,

"Slå gjerne ned blikket, men lukk ikke ørene.

Nei, la dem bli oppfylt av kjærlige sanger

fra en som behersker hver bidige sjanger.

Velg stilnivå selv, for jeg kan alle mulige:

Jeg taler slik Romeo talte til Julie -

skjønt slutten der var det jo gjerne litt stress i, da.

Kanhende jeg heller tar Troilus og Cressida.

Nei, la meg ta Orfeus og Evrydice -

skjønt Dante var storartet med Beatrice.

Hva ønsker du, kjære? Du får det du vil, ja,

om så det er Bendik og hans Årolilja.

Vi prøver med dem. Akk, ditt hår er så fristende

som epler som henger og drøpper fra kvistene..."

Han stanset. Lingvalia løftet de lyseblå.

Hun så at han ikke var mye å myse på,

men likevel lyste det varmt under vippene

da hun sukket og hvisket: "Hør de partisippene!

Jeg fikk ikke med det du sa om poemene,

men Gud hvor du distribuerer fonemene!

Hvor myndig og mandig du bandt anaforene!

Jeg gir meg, jeg er blitt sjarmert under bordene."

Slik falt hun pladask for hans fikse syntaks.

Akk, hastige ungdom. De giftet seg straks.

Som ekteskap ble det visst ingen suksess.

Hun skjønte ham ikke. Han skjønte knapt dét.

Kun én ting fungerte helt sensasjonelt:

De hadde det alltid perfekt tekstuelt.

Elleve år senere ble Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap absorbert av det nye store Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, sammen med nordisk (inklusive ANA – Avdeling for norsk som andrespråk), kunsthistorie, klassisk filologi, teatervitenskap og humanistisk informatikk. Her oppnås omsider en faglig interseksjon lik den tomme mengde, en tilstand av intethet som må ha vært det langsiktige mål helt fra begynnelsen av.

Epilog

av Helge Dyvik

(2006)

Og nu, når tiden stevner mot sin slutt

ved porten til Det Store Institutt,

dit Litterus skal vandre med sin viv

fra ekteskap til pregløst kollektiv,

og langsomt blekne inn i et nirvana

med kunst, teater, nordisk, gresk, og ANA,

i pakt med byråkraters høye mål,

da tømmer vi en taus og tenksom skål

for dette par som, skjønt det har en snev a'

en union av Chomsky og Kristeva,

har levet lykkelig i fryd og gammen.

De snakket nemlig ganske lite sammen.

Det skriftlige ble like lite enset,

så deres tekstualliv var begrenset.

Der kunne de ha funnet casus belli,

for deres syn på tekst er svært forskjellig.

Lingvalia er svak for tørr logikk,

og tror at språket har en semantikk

som fører til at lesning gjerne tjener

til å forstå hva en forfatter mener.

For Litterus er teksten selv poenget,

og den som skrev den, kan vi trygt fortrenge.

Forløst og frigjort svever teksten om

som snylter i et semiotisk rom

og suger mening fra det meningsløse.

Forfatteren var bare dens kuvøse.

Den mening tolkningen av teksten ga,

skjønt deri nu, var ikke Derri-da.

Sett nu at teksten lød: "Jeg elsker deg!"

Hvem mente da Lingvalia med 'jeg'?

Jo, hennes intensjon er triviell:

Med 'jeg' forstår Lingvalia seg selv.

Men dette finner Litterus suspekt -

for ham er 'jeg' et immanent subjekt.

Å tro at tekstens 'jeg' er lik forfatter,

det er å gjøre seg til narr og latter.

Han ser at noen elskes, men av hvem?

Slikt budskap ville aldri ha nådd frem.

Men dette slapp de ved å være tause.

(Det er begrenset mening i en pause.)

En ordløs kjærlighet fikk ordløst svar.

Vi tar en ordløs skål for det som var.