O norske folk! Det beste folk på jord!
Tørk tårene og lytt til mine ord
mens vi står her og gremmer oss ved graven
til cand. philol. og lektor Rune Staven.
Ja, folkets egen forsker-filolog
han finner nu fonem i himlens sprog.
Men Staven la, før han ble støv, sitt strev i
et støvet livsverk som vil leve evig.
Vår Staven så med suveren forakt
på hvert fossil som ikke var i pakt
med siste skrik i filologisk forskning:
Han kjempet for fonemer og fornorskning.
Ja, han var folkets egen forsker-helt,
og folkets eget mål var Stavens felt!
Og forat folket nu skal fatte dette,
vil jeg om Stavens storverk få berette.

Som ung ble stakkars Staven støtt forstemt
av byens mål, fordi det var så skjemt.
Han rynket titt sin spisse forskernese
når han om denslags måtte forelese.
"No er det nok!" sa han en dag. "Farvel!
Eg fer på ekskursjon til Fjomsefjell!"
Vår tapre ridder ville redde sproget,
og pakket sine briller og tok toget.
På Fjomsefjell, var Staven blitt fortalt,
var folkemålet ennu ikke kvalt.
Ifølge gode filologers viden
var sproget der fra før synkopetiden.
Han hadde endog sett i et arkiv
at der var funnet spor av lokativ!
Med innsatsvilje for det kulturelle
spaserte Staven spenstig opp på fjellet.

Men Fjomsefjell er større enn man tror -
av liv og lokativ var ingen spor.
Og Staven felte mang en smertens tåre,
for forskerføttene ble såre såre.
Men da han holdt på å forgå av kval,
oppdaget han en gamme i en dal.
Der bodde HlewagastiR, urgermaner,
og var den siste fjomsefjeldianer.
Han var den siste av den stolte slekt
som ennu snakket fjomsedialekt!
Nu stanset Stavens stønn og smerteklager -
han fisket hastig frem sin båndopptager.

Å, stolte seier! Salig forsker-fryd!
Å, hvilken herlig, forhistorisk lyd!
Her lød de samme kasus og diftonger
som blant de aller første vikingkonger!
Her lød - å, hvilken vitenskaps-suksess!
- her lød sågar en ekte stungen d!
Om denslags drømmer alle filologer.
Og HlewagastiR mumlet sine soger.

Fra fjellet fór vår forsker i en fart -
han reiste hjem og hentet frem et kart.
Hans røde penn var av de grumme, grelle.
Med den skraverte Staven Fjomsefjellet.
Og under skrev han kort og grei beskjed:
"Dei raude stroka nytter stungen d."
Så tok han kartet og gikk glad på møte
i komitéen som vårt sprog skal bøte.
Hva Staven gjorde der, er vel bekjent.
Det være ham et evig monument!
For stungen d i læreboknormalen -
er ikke det et slag mot kapitalen?
Vi vet der var en famlende protest
fra en skomaker som forlot sin lest,
men alle vet jo at det norske sprog er
for alltid reservert for filologer,
så Staven smilte åndens milde smil:
"Sjå, Fjomsefjell er mange, mange mil!
Mot det vert Oslo-gryta berre prikken,
so spar oss no for leikmanns-retorikken!"

Ifjor fikk gamle Hlewagastir bud,
og nu er Staven òg gått hjem til Gud.
Han gikk fra støv til støv, som der står skrevet.
Men Stavens stungne d blir ei fordrevet!