Prinsipielle grenseoppganger mellom vitenskaper og fag er en virksomhet av begrenset verdi. Faggrenser er i stor grad et resultat av akademiske institusjoners tilfeldige historie. Dessuten vil de mangedimensjonale forbindelseslinjer mellom ulike forskningsprogrammer aldri kunne la seg innfange i en nødvendigvis fådimensjonal institusjonsstruktur. Derfor må ikke tittelen på dette foredraget, "Språk, språklig kompetanse og lingvistikken objekt", forstås slik at jeg nå har tenkt å fortelle dere hva lingvistikkens objekt "egentlig" er. Den oppgaven jeg har stilt meg, er ikke å avsløre lingvistikkens essens, men å sortere mellom ulike sett av problemstillinger som det er rasjonelt å holde begrepsmessig adskilt. Hva de som arbeider med de ulike problemstillingene, ønsker å kalle seg, blir av underordnet betydning; viktigere er det at de er klar over hvilket sett av problemstillinger det er de i praksis har valgt, slik at metodevalget kommer til å tilfredsstille de krav problemfeltet stiller. Den som for eksempel har valgt seg Hardangerviddas bergarter som problemfelt, men selv mener at han utforsker kunnskapsstrukturer hos geologer og således beskjeftiger seg med en gren av kognitiv psykologi, løper en stor risiko for å begå metodologiske bommerter.

Jeg er naturligvis klar over at denne analogien har sine iøynefallende svake sider, men som vi skal se, har den også sine sterke. Foredragstittelen antyder hva jeg tenker på: "Språk, språklig kompetanse og lingvistikken objekt" skiller mellom språk og språklig kompetanse som to forskjellige ting, objekter for to ulike sett av problemstillinger. Det ene objektet, språk, er ikke-mentalt; det andre, språklig kompetanse, er det. Min påstand er ikke at lingvister bare skal beskjeftige seg med det ene av dem, men snarere at lingvistene må vite når de beskjeftiger seg med det ene, og når med det andre, og videre at man ikke meningsfullt kan beskjeftige seg med det siste — språklig kompetanse — uten først å ha beskjeftiget seg med det første — språk.

Av de mange temaer disse spørsmålene aktualiserer, vil jeg konsentrere meg om to: (1) studieobjektets art, og (2) forholdet mellom beskrivelse og beskrivelsesobjekt. Disse temaene vil jeg relatere til to posisjoner, en ikke-mentalistisk og en mentalistisk. Jeg vil argumentere for den ikke-mentalistiske posisjonen og kontrastere den med den mentalistiske, først og fremst det man kunne kalle "toneangivende generativ grammatikk", spesielt Chomskyansk prinsipp- og parameter-lingvistikk, tidligere kalt GB, men til slutt også kognitiv grammatikk, slik Ronald W. Langacker utvikler den.
 
 

Ingen ville falle på å oppfatte Hardangerviddas bergarter som et mentalt problemområde. Vi har ingen problemer med å forestille oss Hardangervidda som eksisterende uavhengig av samtlige geologers mentale utrustning. Den som vil utforske Hardangervidda, bruker gjerne andre geologer som informanter, men han mener klart at selve studieobjektet befinner seg på høyfjellet, og han tar også toget opp dit for å fremskaffe nye data.

Det er ingen hindring for denne oppfatningen at selv den enkleste kategorisering av bergartene forutsetter et begrepsapparat, et individueringsskjema, som åpenbart har noe å gjøre med geologers kognisjon. Studieobjektet blir ikke kognitivt av den grunn. Grunnen til det er at det kognitive individueringsskjemaet selv ikke er tematisert i geologens problemstilling: De kognitive kategoriene blir anvendt, men de blir ikke referert til. Det er ikke om de kognitive kategoriene spørsmålene stilles, de er bare uunnværlige redskaper — omtrent som mikrobiologens mikroskop. Mikroskopet gjør som kjent ikke mikrobiologen til optiker. Individueringsskjemaet, begrepsapparatet, tas som uproblematisk bakgrunnskunnskap; det genererer ikke selv informasjon om studieobjektet.

Selvfølgelig er det grenser for hvor langt vi kan presse denne analogien. Det poenget som har en viss overføringsverdi til studiet av språk, er poenget om det kognitive individueringsskjemaet, som blir anvendt snarere enn referert til og derfor ikke gjør problemfeltet til en gren av kognitiv psykologi. Men ellers må vi erkjenne at mens Hardangervidda formodentlig ville fortsette å eksistere selv om vi tok livet av samtlige geologer, så kan vi knapt si det samme om et språk, hvis vi tar livet av samtlige potensielle informanter. Et språks eksistens er avhengig av at noen har kunnskap om det på en ganske annen måte enn Hardangerviddas eksistens er det. Dermed blir det også fristende å søke å redusere språket til kunnskapen om det: Språket selv er et epifenomen, det er bare kunnskapsstrukturene som virkelig finnes. Men før vi faller for den fristelsen, la oss koste på oss en analogi til.

Blant de mange sosiale konvensjoner som regulerer adferden i deler av vårt samfunn, finner vi reglene for hvordan et festbord skal dekkes. Glass plasseres fra høyre mot venstre i den rekkefølge de skal benyttes: Hvitvin, rødvin, hetvin; kniver legges til høyre for tallerkenen, gafler til venstre, og de par som skal benyttes først, legges ytterst osv. Det bør være mulig å utarbeide en borddekningens generative grammatikk. Hvis vi for diskusjonens skyld antar at det ikke finnes noen finitt øvre grense for hvor mange retter et måltid kan inneholde (en nærliggende tanke for enhver som har spist antipasti i Italia), måtte formodentlig denne grammatikken minst ha kontekstfri generativ kraft: Vi ville få en rekursiv senter-innføyning av kniver og gafler rundt tallerkenen. Denne grammatikken kunne vi så teste mot de faktiske konvensjonene: Genererer grammatikken alle velformede festbord, og bare dem? Grammatikken selv har ingenting å si om den enkelte hovmesters eller verts borddekningsstrategi; den definerer bare et sett av begrensninger på det ferdige produkt, som det kan være mange ulike veier frem til. Om nå en hovmester skulle foretrekke en venstre-mot-høyre-strategi, og plassere alle gafler til venstre for tallerkenen før han plasserer alle knivene til høyre, motsier ikke dette grammatikkens rekursive senter-innføyende generering av dette mønsteret. Det er faktisk bare en rekursiv grammatikk som er istand til å generalisere korrekt over en infinitt mengde av festbord. Det er heller ingen forutsetning at alle, eller de fleste, hovmestere mentalt kategoriserer festbordet på samme måte som grammatikken. Én grupperer alle glassene sammen; en annen assosierer hvert glass med det korresponderende kniv-gaffel-par, osv. Dette motsier ikke grammatikkens kategoriseringer, ettersom grammatikken ikke er en teori om hovmestres mentale strukturer, men om et sett av sosiale konvensjoner for borddekning. Det kan til og med tenkes at alle hovmestre tar litt feil med hensyn til disse konvensjonene — ingen av dem er helt pålitelige informanter, men det er mange nok av dem til at deres individuelle avvik så å si "kansellerer hverandre ut".

Slik eksisterer konvensjonene selv ikke-reduserbart i et sosialt rom, der den enkelte aktør kan ha partielle og delvis upålitelige intuisjoner om dem. Konvensjonenes ikke-reduserbare sosiale karakter kommer særlig tydelig frem hvis vi forestiller oss at konvensjonene slutter å gjelde, mens kunnskapen om dem opprettholdes. For dette er jo fullt ut tenkelig: På grunn av kulturelle omveltninger er det nå bare korrekt å dekke bord med risboller og spisepinner; alt annet fører til opphold i en omskoleringsleir. Samtidig går det mange mennesker omkring med detaljert kunnskap om de gamle konvensjonene for borddekning. Men konvensjonene selv eksisterer ikke lenger: De har ikke lenger en regulerende innflytelse på borddekkende adferd, og bidrar ikke til å definere begrepet "korrekt festbord" i det nye samfunn. Med andre ord, summen av likegyldig hvor mange menneskers konvergerende kunnskap er ikke tilstrekkelig til å sikre eksistensen av en sosial konvensjon. Dermed kan heller ikke konvensjonene reduseres til summen av enkeltmenneskers kunnskap om den: Konvensjonene har en ikke-reduserbar overindividuell eksistens; begrepene ‘norm’ og ‘konvensjon’ kan overhodet ikke forstås sålenge individet er forståelsesrammen.

Analogien mellom borddekningskonvensjoner og språkkonvensjoner er naturligvis iøynefallende, og langt bedre enn analogien mellom Hardangervidda og språkkonvensjoner, men heller ikke borddekningsanalogien er fullgod. I John Searles (1969) terminologi er borddekningsregler regulative regler, mens språkregler er konstitutive. Regulative regler, som f.eks. trafikkregler, regulerer en type adferd som eksisterer og kan identifiseres uavhengig av reglene. Konstitutive regler, derimot — sjakkregler, for eksempel — skaper muligheten for visse typer adferd, de definerer hva det er å utføre visse typer handlinger. Mens borddekning fortsatt kan finne sted uten de konvensjonelle reglene for hvordan det bør gjøres, er sjakkspilling noe som bare kan finne sted innenfor rammen av reglene. Handlinger som ‘gjøre rokade’ eller ‘sette matt’ har ingen identitet utenfor regelsystemet; slike handlinger er institusjonelle handlinger. Searles skille mellom institusjonelle fakta og råfakta (Searle 1969) er et godt redskap for å gripe hvilken type av fakta det er lingvister beskjeftiger seg med.

Det spesielle ved institusjonelle fakta (som for eksempel at Per velsignet Kari, eller at Jens giftet seg med Lise, eller at Stortinget vedtok en lov om ekspropriering) er at selv om hvert av dem innebærer fysiske bevegelser og fysiske og psykiske tilstander av ulik art, så kan de ikke reduseres til komplekser av slike ting. Det betyr ikke at faktaene er subjektive og usikre — at Jens og Lise giftet seg, eller at Stortinget vedtok en lov, kan likevel være et uomtvistelig faktum. Poenget er at disse faktaene, i motsetning til råfakta, forutsetter eksistensen av visse menneskelige institusjoner for overhodet å eksistere. De fysiske hendelsene som inngår i dem (for eksempel Pers plassering av hånden på Karis hode) gjelder som deler av slike institusjonelle fakta bare mot en bakgrunn av ulike institusjoner.

Hvis vi på denne bakgrunn betrakter de handlinger som utføres i situasjoner der språk brukes, ser vi at vi kan skille ut flere handlingsnivåer. Vi kan betrakte et eksempel fra et skipsverft, der fru Hansen står på en plattform med en champagneflaske i hånden og sier: "Jeg døper dette skipet ‘Oljegrenen’". På et ganske grunnleggende råfakta-nivå utførte fru Hansen her en artikulasjons-handling: Hun produserte et mønster av lydsvingninger ved å bevege sine artikulasjonsorganer på visse måter. Denne artikulasjonshandlingen gjelder som en ytringshandling i kraft av den institusjon vi kaller "norsk språk". Denne institusjonen konstitueres blant annet av et antall fonologiske, morfologiske og syntaktiske regler som sammen karakteriserer mulige norske ytringer - det vil si typer av ytringer, altså språklige uttrykk som for eksempel ord, fraser og setninger. Fru Hansens ytringshandling, som vi beskriver ved å si at hun ytret setningen "Jeg døper dette skipet ‘Oljegrenen’", er dermed et institusjonelt faktum; det lar seg ikke redusere til en konstellasjon av råfakta. Med andre ord, lingvistens observasjonssetninger, som forteller at visse ordsekvenser ble ytret, og eventuelt at sekvensene er akseptable setninger, beskriver institusjonelle fakta. Lydene som blir produsert, gjelder som ytringer av visse uttrykk i kraft av konstitutive språkregler.

I tillegg til ytringshandlingsnivået har vi også et handlingsnivå der fru Hansen gav navn til et skip, og det er dette performative nivået som særlig interesserer Searle. For grammatikeren er det ytringshandlingene som er sentrale; grammatikerens observasjonssetninger går blant annet ut på at visse ytringshandlinger har funnet sted. Med andre ord, de fakta en grammatiker tar sikte på å forklare (i en viss betydning av ‘forklare’), er institusjonelle fakta. Grammatikeren kan ikke forklare at noe blir sagt i en viss situasjon, men hun kan forklare at det som blir sagt, har visse nærmere angitte institusjonelle egenskaper. Slike institusjonelle egenskaper omfatter for eksempel semantiske egenskaper og formell akseptabilitet eller korrekthet. Korrekthet er et sentralt begrep for enhver lingvist, uansett hvor deskriptiv og anti-preskriptiv hun er. Forskjellen mellom den preskriptive og den deskriptive lingvist er at den preskriptive finner normgrunnlaget i sine egne preferanser, mens den deskriptive er på jakt etter det normsystem som de facto definerer språksamfunnets korrekthetsbegrep. Men for begge er studieobjektet en normativ størrelse. Heller ikke den deskriptive lingvist er interessert i alle de lyder som måtte falle ut av munnen på informantene. Grammatikere sorterer fra ikke bare hosting og nysing, men også forsnakkelser, avbrutte ytringsfragmenter og anakolutter - i den grad de har rimelig grunn til å anta at også språkbrukerne erkjenner dem som slike. Med andre ord, grammatikeren og semantikeren betrakter som relevante data bare slike ytringer som kan karakteriseres som korrekte, eller om man vil, konvensjonelt akseptable.

Grunnlaget for utvelgelsen av det datasett grammatikeren er interessert i å redegjøre for, er altså egenskapen ‘korrekt’. Korrekthet kan ikke behandles som et observatum — at noe er korrekt, er ikke et råfaktum. Korrekthet betyr overensstemmelse med visse normer, og derfor er det et institusjonelt faktum at noe er korrekt: Searles konstitutive regler er slike normer.

Vårt grunnlag for å fastslå at noe er korrekt, altså i overensstemmelse med de normer som konstituerer for eksempel norsk, er informantreaksjoner. Det er informantreaksjoner som er lingvistens data, og det kan derfor være grunn til å se nærmere på hva slags data dette er. Informantreaksjoner har form av ytringer i objektspråket, og meta-ytringer som evaluerer ytringenes semantiske egenskaper og grad av overensstemmelse med det språknormene krever. Kort kunne vi karakterisere informantreaksjonene som rapporter om informantens intuisjoner.

Det er neppe noen som vil hevde at en lingvistisk teori har som oppgave å predikere og forklare informantreaksjoner, hverken forstått som råfakta eller som ytringshandlinger. Forbindelsen mellom informantreaksjonene og de fakta reaksjonene gir informasjon om, og som lingvisten ønsker å forklare, er mer indirekte. Mer nærliggende kunne det synes å identifisere lingvistens fakta med de intuisjonene informantene rapporterer om. Det er ikke uvanlig at lingvister karakteriserer en grammatisk teori som en teori om lingvistiske intuisjoner. En grammatikk skal etter dette syn predikere og forklare språkbrukeres intuisjoner. Dette kan ved første øyekast virke plausibelt, men ved ettertanke synes det vanskelig å forene dette syn med den måten lingvister i praksis behandler informantreaksjoner på. Det er ofte blitt påpekt at faktisk språkbruk kan stå i strid med språkbrukernes rapporterte intuisjoner om grammatikalitet. I slike tilfeller ser enten lingvisten bort fra de rapporterte intuisjonene, eller hun søker å skjerpe informantens intuisjoner gjennom en dialog med ham. Det er med andre ord en mulig konklusjon for lingvisten at intuisjonene var gale, og at de trenger ytterligere skjerping. De intuisjonene lingvisten er på jakt etter, er åpenbart ikke veldefinert a priori; snarere er det slik at lingvisten møysommelig må eksplikere sitt problem for informanten. Hun må for eksempel i en dialog oppnå en gradvis utdypet og gjensidig forståelse mellom seg selv og informanten av hva slags ‘akseptabilitet’ det er hun er på jakt etter, slik at informanten ikke forkaster setninger bare fordi de er usanne eller moralsk forkastelige eller passer dårlig i enkelte situasjoner. Og fremdeles kan det hende at informantens intuisjoner ikke stemmer overens med hans faktiske språkbruk.

Men det at vi aksepterer den blotte og bare mulighet for konklusjonen at intuisjonene tar feil, er uforenlig med det syn at intuisjonene er vårt egentlige studieobjekt. Denne muligheten viser at studieobjektet ikke er intuisjonene selv, men snarere det språkbrukere har intuisjoner om, og det deres intuisjoner kan tenkes å ta feil om - nemlig hvilke institusjonelle egenskaper visse språklige uttrykk har. Det vil si, informantreaksjoner er rapporter om feilbarlige intuisjoner om konsekvenser av konstitutive språknormer i samfunnet. Informanter har sjelden pålitelige intuisjoner om selve normene - de kan sjelden selv formulere korrekte grammatiske generaliseringer - men de har mer pålitelige intuisjoner om normenes konsekvenser for den enkelte setning, som de kan evaluere som konvensjonelt akseptabel, flertydig, osv.
 
 

Lingvisten (det vil her si grammatikeren/semantikeren) observerer da at en gitt informant evaluerer en gitt setning som velformet med de semantiske egenskapene s. Dette gir opphav til en partikulær hypotese om at denne setningen faktisk er velformet, og faktisk har de semantiske egenskapene s i vedkommende språksamfunn. Ytterligere informantundersøkelser gjør lingvisten relativt trygg på dette, og hun betrakter det som et partikulært faktum som det er hennes oppgave å "redegjøre for", eller "forklare". Med andre ord, det denne lingvisten tar sikte på å forklare, er ikke ytringshandlinger, men det at det som blir ytret, har visse institusjonelle egenskaper. Lingvisten forklarer for eksempel ikke hvorfor noen ytrer en gitt setning med de semantiske egenskapene s, og heller ikke hvorfor informanter tror eller sier at setningen er velformet og har egenskapene s. Hun forklarer at den er velformet og har egenskapene s.

Denne typen explananda gjør også selve forklaringsbegrepet spesielt; noen vil hevde at betegnelsen ‘forklaring’ overhodet ikke bør brukes om lingvistens redegjørelse for et partikulært komplekst språktegn, for eksempel en setning. Til syvende og sist er dette et terminologisk spørsmål. Vi kan i hvert fall fastslå at lingvistens forklaring avviker fra standard-definisjonen av en deduktiv-nomologisk forklaring (D-N-forklaring), selv om den kan sies å dele denne forklaringstypens struktur.

I en D-N-forklaring deduseres explanandum (en beskrivelse av et partikulært faktum, f.eks. utsagnet Q(a) om individet a) fra et alment utsagn (som for eksempel sier at alle ting med egenskapen P også har egenskapen Q) og et antall initiale betingelser (som for eksempel sier at a har egenskapen P):

"x [P(x) Æ Q(x)]

P(a)

Q(a)

At forklaringen er deduktivt-nomologisk innebærer blant annet at det almene utsagnet formulerer en (natur)lov. Videre vil explanandum i de vitenskaper der denne forklaringstypen har sitt opphav, beskrive et råfaktum, og ikke et institusjonelt faktum. Dette råfaktum vil være en hendelse (for eksempel at en substans ble varm i en nærmere angitt situasjon) snarere enn en tilstand eller et atemporalt forhold.

Også grammatikerens/semantikerens forklaring er deduktiv, men den er ikke nomologisk. Man kunne (med Dretske 1974, s. 30) si at lingvistens forklaring har mer til felles med idiomet ‘forklare hvordan’ enn med idiomet ‘forklare hvorfor’. En tradisjonell måte å karakterisere en formell grammatikk på, er å si at den knytter en presis forbindelse mellom lyd og betydning: Den spesifiserer for en infinitt mengde uttrykk hvilke fonologisk definerte strenger som er velformede, og hvilke syntaktiske og semantiske representasjoner som er assosiert med dem. Vi kunne assimilere dette til den foregående diskusjonen ved å si at grammatikken forklarer hvordan man utfører visse institusjonelle handlinger ved hjelp av å utføre visse råhandlinger. Dette gjør den ved å spesifisere hvilke råfakta som gjelder som hvilke institusjonelle fakta, der råfaktaene er typer av artikulasjonshandlinger, representert i en fonologisk representasjon, mens de institusjonelle faktaene er at uttrykket er velformet og har visse grammatiske og semantiske egenskaper, og dette er representert i den syntaktiske og den semantiske representasjonen som grammatikken assosierer med den fonologiske. Når vi slik har forklart hvordan en kompleks mengde av institusjonelle handlinger utføres, har vi grunnlag for å skifte til ‘forklare hvorfor’-idiomet: Vi kan forklare hvorfor dette uttrykket har de og de institusjonelle egenskapene — fordi, nemlig, uttrykk med slike rå-egenskaper (altså fonologiske egenskaper) generelt gjelder som uttrykk med slike institusjonelle egenskaper (altså grammatiske og semantiske egenskaper). Siden grammatikken spesifiserer slike representasjoner for en infinitt mengde uttrykk, må vi dedusere hvilke egenskaper den tilskriver et partikulært uttrykk. Teorien — grammatikken — består av en finitt mengde antagelser om en finitt mengde elementære uttrykk (leksikon) sammen med en finitt mengde antagelser om en infinitt, rekursivt spesifisert, mengde kombinasjoner av disse, og kombinasjonenes semantiske egenskaper. Det er kombinasjonenes egenskaper som er empirisk tilgjengelige gjennom informanter, slik at metoden kan få en hypotetisk-deduktiv karakter. Men forklaringene avviker fra klassiske D-N-forklaringer ved at de ikke har naturlover i explanans, men regler — deduktive systemer som beskriver sosiale institusjoner — og ikke råfakta som explananda, men institusjonelle fakta. Således kunne vi fortolke symbolene i D-N-skjemaet slik:

P: Fonologiske egenskaper

Q: Grammatiske og semantiske egenskaper

a: Et partikulært, komplekst språklig uttrykk

(For eksempel: a er setningen "Det kommer mange studenter på alle hans forelesninger", Q er en undermengde av setningens institusjonelle egenskaper, uttrykt i en syntaktisk og en semantisk representasjon, som for eksempel at den er velformet, at den ikke betyr at der er mange studenter som kommer på alle hans forelesninger, osv., P er en undermengde av setningens fonologiske egenskaper, uttrykt i en fonologisk representasjon, og all-utsagnet i explanans oppsummerer den komplekse relasjonen som grammatikk og leksikon definerer mellom alle uttrykk med egenskapene P og uttrykk med egenskapene Q.)

Likheten med D-N-skjemaet begrenser seg til selve den deduktive strukturen i resonnementet: Slike forklaringer er ikke nomologiske, og de forklarer institusjonelle fakta snarere enn rå-hendelser.
 
 

Forrige avsnitt gav en eksplikering av et ikke-mentalistisk syn på grammatikerens og semantikerens studieobjekt. En av drivkreftene bak det alternative mentalistiske syn, i hvert fall innenfor enkelte mentalistiske teorier, er sannsynligvis et ønske om å kunne beholde et mer genuint deduktivt-nomologisk forklaringsbegrep, og dermed en mer naturvitenskapelig forståelse av lingvistikken. Det som blir forklart av genuine D-N-forklaringer, er hendelser, lokaliserbare i tid og rom, og beskrevet av observasjonssetninger. Men den typen explananda jeg har snakket om, er ikke hendelser. Det faktum at et visst uttrykk har visse institusjonelle egenskaper, er tidløst. Som Dretske (1974, s. 24) uttrykker det: "...if we confine our attention to language instead of the actual speech acts that embody a use of language, there is, quite literally, nothing happening." Man kunne kanskje hevde, under tvil, at en informants evaluering av en setning som velformet er en hendelse som finner sted på et visst tidspunkt. Men etter det syn som er presentert ovenfor, er det ikke informantens evaluering grammatikeren søker å forklare, men snarere ganske enkelt det institusjonelle faktum at setningen er velformet.

Hvis lingvistens ambisjon er å redde et genuint D-N-forklaringsbegrep, må hennes ambisjon også være å forklare enkelthendelser, og det vil i praksis si partikulære ytringshandlinger. Spørsmålet blir altså ikke "Hvorfor hadde det Per sa, de og de institusjonelle egenskaper?", men "Hvorfor sa Per nettopp dette?". Dette er en type spørsmål vi normalt tolker som et spørsmål etter hensikter snarere enn etter årsaker. For å svare på det, må vi referere til antagelser om den talendes tro, ønsker og mål. Det er mulig at slike resonnementer kan gis en D-N-struktur, men på den annen side har vi her åpenbart forlatt lingvistikken og begitt oss inn i psykologien. Skal vi forbli innenfor lingvistikken, må det være en årsaksforklaringpå at Per sa nettopp det han sa, vi søker. Men de domener en grammatiker/semantiker er opptatt av å teoretisere om, er åpenbart ute av stand til å levere fyldestgjørende årsaksforklaringer på at folk sier det de gjør. Selv en perfekt teori om norsk syntaks og semantikk setter oss ikke istand til å forutsi hva Per kommer til å si i en nærmere angitt situasjon. Medmindre vi er overvintrede behaviorister, antar vi overhodet ikke at vi i praksis vil være istand til å gi fullstendige årsaksforklaringer av menneskelig adferd.

Mentalisten er ingen overvintret behaviorist, og den eneste mulighet som her levnes ham, er modularisering. Nærmere bestemt: Det er på dette punkt distinksjonen mellom competence og performance dukker opp (sml. Dretske 1974). Det deduktive systemet, grammatikken, som spesifiserer språklige uttrykks institusjonelle egenskaper, gis en realistisk fortolkning som en slags modell av språkbrukerens mentalt representerte evne til å geberde seg i overensstemmelse med systemets regler. Mens ikke-mentalisten betrakter den formelle grammatikken som én blant flere mulige hensiktsmessige måter å kalkulere språkuttrykks egenskaper på, ser mentalisten den som en teori om mentale realiteter i kraft av dens form. Grammatikken genererer riktignok fortsatt et språk også for mentalisten, men den er ikke en teori om språk lenger, og han plages derfor ikke synderlig av avvik mellom generert språk og observert språk. Nå er den primært en teori om mentale strukturer. Men siden denne kompetansen åpenbart ikke determinerer adferd, får den plass som bare en blant flere mentale moduler som til sammen avgjør den faktiske performance. Denne modulariseringen bidrar både til å redde intensjonaliteten i menneskelig adferd — den kan være lokalisert i en annen modul — og til å beskytte grammatikken mot moteksempler fra observert språk — de kan også skyldes andre moduler blant de mange og uoversiktlige som bestemmer språklig performance.

Jeg ser ingen innvendinger mot å trekke et skille mellom competence og performance; det er langt vanskeligere å se hvordan man skulle klare seg uten det. Competence er en relativt stabil egenskap ved et språkbeherskende menneske; performance er handlinger lokalisert i tid. Det jeg har innvendinger mot, er antagelsen av at kompetansen må ha form av en formell grammatikk, og at formelle grammatikker ikke kan inngå i empiriske teorier på andre måter enn gjennom å være kompetanseteorier. Bak denne antagelsen ligger en form for reduksjonisme, en forkastelse av at sosiale institusjoner kan ha en form for eksistens som ikke lar seg redusere til psykologi. Denne holdningen kommer tydelig til uttrykk hos Chomsky. Chomsky formulerer et reduksjonistisk syn i Knowledge of Language (s. 33):

"There is no initial plausibility to the idea that apart from the truths of grammar concerning the I-language [= Internalized language, en mental størrelse] and the truths of UG [Universal Grammar, også en mental størrelse] concerning S0 [= hjernens initiale tilstand før språklæring begynner] there is an additional domain of fact about P-language [= "Platonic language"], independent of any psychological states of individuals. Knowing everything about the mind/brain, a Platonist would argue, we still have no basis for determining the truths of arithmetic or set theory, but there is not the slightest reason to suppose that there are truths of language that would still escape our grasp."

Men de "facts" Chomsky omtaler her - fakta om psykologiske tilstander og egenskaper ved hjerner - er åpenbart ikke institusjonelle fakta, men råfakta. Institusjonelle fakta lar seg ikke redusere til råfakta. Hvis nå de fakta om språk de lingvistiske teoriene de facto redegjør for, tross alle naturvitenskapelige ambisjoner er institusjonelle fakta, holder ikke Chomskys resonnement. Da vil der være fakta om språk vi går glipp av selv om vi vet "alt" om språkbrukernes hjerner.

I ikke-vitenskapelig diskurs hypostaseres størrelser naturligvis uten hensyn til filosofiske overlegninger om hva det er grunnlag for å tilskrive egentlig eksistens. Derfor ville det ikke være noe forbausende hvis vi fant at den måten vi i dagligspråket omtaler språk og grammatikk på, innebærer at vi konsiperer disse størrelsene som overindividuelle, institusjonelle fenomener som den enkelte språkbruker kan ha partiell og ufullstendig kunnskap om. Og det er vel nettopp det vi finner. Når så lingvistene velger de samme hypostaserte overindividuelle størrelsene som objekter for sin forskning, har de uvegerlig valgt seg forskningsobjekter som ikke kan reduseres til råfakta om hjerner. En vei ut her for en ontologisk puritaner ville være å konkludere at grammatikk og semantikk ikke er legitime vitenskapelige studieobjekter, hvoretter han eventuelt kan konstituere lingvistikkens objekt på nytt, bare ved hjelp av råfakta fra ett eller annet domene, for eksempel akustikk og nervefysiologi. Om man da burde kalle det "lingvistikk", er et annet spørsmål, men det spørsmålet kan vi la ligge, ettersom ingen lingvist ville finne på å gjøre noe slikt. Lingvister vil fortsette å utforske grammatikk. Men da får vi også akseptere at vi utforsker et sosialt objekt.

Å innta en anti-mentalistisk posisjon som lingvist innebærer ikke nødvendigvis å benekte at det finnes kognitive realiteter som kan gjøres til gjenstand for vitenskapelig utforskning. Det eksplikeringen av grammatikk som et sosialt konstruert objekt har lært oss, er noe annet: At det ikke finnes noen a priori grunn til å anta at de operative kognitive strukturer på noen direkte måte reflekterer strukturen i grammatikken. Eller sagt på en enklere måte: Det er ingen grunn i utgangspunktet til å anta at det er grammatikker som er mentalt reelle i noen biologisk eller psykologisk interessant forstand. Uten forståelsen av grammatikkens eksistensform som sosial og overindividuell er det lett å havne i en mentalistisk posisjon "by default", så å si — som når generative lingvister av og til spør: Hvis grammatiske regler ikke befinner seg inne i folks hoder, hvor befinner de seg da? Slike lingvister har en klar og velfundert opplevelse av at grammatiske regler er, eller beskriver, fakta, kombinert med en mer eller mindre reflektert epistemologi som ikke tillater dem å erkjenne sosiale fenomener som ikke-reduserbare fakta. Dermed blir grammatikker mentalt reelle gjennom et slags "Hvor ellers?"-argument. Men eksplikeringen av grammatikk som en sosial institusjon konstituert av overindividuelle normer redegjør for at grammatiske fakta oppleves som fakta. Derfor er ikke "Hvor ellers?"-argumentet tilstrekkelig: Det trenges andre og positive grunner til å anta at de kognitive strukturene har noen som helst likhet med grammatiske strukturer. Naturligvis er det ikke a priori utelukket at de har det, men begrunnelsesbyrden er ettertrykkelig plassert hos den som ønsker å hevde en slik antagelse.

Det forblir således vanskelig å anta at et sett av regler et menneske kan forholde seg intensjonalt til — selv om vi provisorisk antar at reglene er mentalt representert i en viss form — forklarer vår evne eller kompetanse til å snakke og skrive på en viss måte. Vi må i det minste ha med en antagelse om at personen ønsker å følge reglene, og noen antagelser om hvordan reglene er "implementert" i den typen maskin vi på uavhengig grunnlag vet at den menneskelige hjerne er. Noe annet ville være omtrent som å anta at vi kan lagre en norsk skolegrammatikk som en tekstfil i en datamaskin, og dermed få en parser og generator for norske setninger. Det får vi som kjent ikke uten to vesentlige komponenter: En implementering av grammatikken i et språk maskinen kan forstå, altså et språk som til syvende og sist er fortolket i forhold til maskinens indre arkitektur, og en presis algoritme som spesifiserer hvordan maskinen skal benytte informasjonen i grammatikken i analyse og syntese av partikulære uttrykk. Først i relasjon til et visst implementeringsspråk og bestemte analyse- og syntesealgoritmer gir det overhodet noen mening å spørre om grammatikkens egentlige form i maskinen.
 
 

Dermed er det vanskelig å forestille seg at en hypotese om at vår språklige kompetanse har form av en formell grammatikk med visse formelle egenskaper, eller at hjernen kalkulerer representasjoner med en viss struktur, overhodet kan gis empirisk innhold medmindre den relateres til testbare teorier om hvordan kompetansen blir brukt, for eksempel teorier om strukturen i prosessene bak språkforståelse, språkproduksjon og språklæring. Dermed er vi også inne på psykolingvistikkens domene, med data som klart faller utenfor de snevert korpus- og informantbaserte. Chomsky benekter uttrykkelig at det er nødvendig å ta slike data i betraktning for å teste mentalistiske hypoteser. I Rules and Representations fra 1980 sier han:

"No matter how broadly we cast our net in seeking evidence, it will always be true that our theories leave open innumerable questions about mechanisms. This will remain true no matter how far an inquiry into language and its use proceeds. When should we be willing to say that we are presenting psychological hypotheses and describing "inner psychological mechanisms?" As far as I can see, we should be willing to say at every stage that we are presenting psychological hypotheses and presenting conditions that the "inner mechanisms" are alleged to meet, [...]" (S. 111 f.)

Men en psykologisk ufortolket generativ grammatikk utgjør ingen forståelig psykologisk hypotese. Grammatiske begreper må på en eller annen måte bli relatert til begreper med en videre applikasjon enn språkfenomener - de må gis en fortolkning i et mentalt domene. Om dette skal konkretiseres til et domene som omfatter andre aspekter av menneskelig adferd enn den språklige, til et nevrofysiologisk domene, eller noe annet, kan vi la stå åpent. Poenget er at det må være et domene som er individuerbart uavhengig av det grammatiske. Uten en slik fortolkning er regler og prinsipper i grammatikken naturligvis bare tomme formler. Påstanden at en slik formel har mental eksistens, er ikke bare "umotivert", den er uforståelig. Det kan ikke være formelen selv som har mental eksistens, det må være det formelen betegner, men da må det være mulig å si noe om hva slags objekt det er, slik at det blir mulig å reflektere over hva slags ytterligere egenskaper det kan tenkes å ha. Chomsky benekter imidlertid at dette er nødvendig: Formalismen behøver ifølge ham ikke gis en slik fortolkning for å kunne inngå i en psykologisk hypotese. Dette illustrerer en viktig forskjell mellom "Chomskyansk" realisme og realisme innenfor naturvitenskapene. Når man gir teoretiske konstrukter i fysikken en realistisk fortolkning, er det de størrelsene formlene refererer til som tilskrives eksistens, for eksempel elementærpartikler. Hos Chomsky synes det å være selve formlene som tilskrives eksistens. Dette er en posisjon det er fristende å karakterisere som objektivt uforståelig. (Det vil si: De som tror de forstår den, tar feil.) En formalisme som ikke er fortolket, kan ikke inngå i en teori om annet enn seg selv. Symptomatisk nok behandler også mentalister typisk formler og representasjoner som om de var empiriske objekter. Dette gjelder både generative grammatikere og kognitive lingvister, og det kan være instruktivt å se hvordan denne felles feil har ulike følger i de to leirene. La oss først kort betrakte noen nesten-selvfølgeligheter omkring begrepet ‘representasjon’.

Om representasjoner

En representasjon er en struktur som bærer informasjon om et annet objekt. Den viser et utvalg av objektets egenskaper. Hvis en struktur ikke bærer slik informasjon, er det misvisende å kalle den en ‘representasjon’. Representasjoner er altså essensielt relasjonelle: De er representasjoner i kraft av å stå i forhold til noe annet, som de representerer. De har sin egen semantikk.

Representasjoner kan være av to hovedtyper (med rike muligheter for blandingstyper): Ikoniske og symbolske. En ikonisk representasjon, f.eks. et bilde, representerer i kraft av å ligne på det den representerer. Representasjon og representert objekt har noen av de samme strukturelle egenskaper, og det er disse likhetsrelasjonene som bærer den representerende relasjonen. Symbolske representasjoner, for eksempel navn og formler, utnytter ikke strukturell likhet, men representrerer i kraft av en fortolkning av de primitiver representasjonen er bygget opp av. Et kart, for eksempel, har både ikoniske og symbolske egenskaper.

Hvis en representasjon skal inngå i en presis teori om noe, må for det første dens formelle egenskaper være spesifisert: Det må være gjort klart hvilket sett av primitiver vi har for å bygge representasjonen, og hvordan primitivene kan kombineres. For det annet må det være gjort klart hva primitivene og deres kombinasjoner står i et representerende forhold til. Kort sagt, vi trenger en semantisk fortolket, formalisert teori om representasjoner. At man har en slik formell teori, innebærer ikke at man antar at det representerte, det teorien handler om, selv er en formell struktur - like lite som den reisen en reiseberetning handler om, selv er en reiseberetning. Vi bruker formelle strukturer til å representere et utvalg av egenskaper ved objekter som normalt vil være av en fundamentalt annen art enn representasjonene, og langt rikere enn noen enkelt representasjon kan innfange. En syntaktisk representasjon av en setning viser et utvalg av dens syntaktiske egenskaper, en semantisk representasjon viser et utvalg av dens semantiske. I hvilken grad representasjonene ligner på det de representerer, avhenger av i hvilken grad vi har gjort dem ikoniske snarere enn symbolske. For eksempel: En opplistet uordnet mengde av ordformpar representerer symbolsk ordfølgen i en setning; et typisk frasestrukturtre representerer den samme ordfølgen ikonisk.

Representasjoner i generativ grammatikk

Disse nesten-selvfølgelighetene er det vanskelig å opprettholde når man søker å forstå mentalistisk lingvistikk, såvel innenfor Chomsky-tradisjonen som innenfor såkalt "kognitiv grammatikk". Innenfor Chomsky-tradisjonen fører den realistiske fortolkningen av generative grammatikker tilsynelatende til et ikonisk representasjonsbegrep: Såvel grammatikken selv som dens genererte representasjoner er ment å stå i en slags likhetsrelasjon til mentale realiteter. Men samtidig blir det ikke spesifisert hva slags entiteter det er representasjonene er ment å ligne på, og heller ikke hva denne likhetsrelasjonen består i, eller hvor langt den går; det er i det hele tatt liten eller ingen opptatthet av formalismens fortolkning. Konsekvensen av dette er at formalismen selv langt på vei behandles som et empirisk objekt: De empiriske spørsmål forskeren prøver å finne svar på, er hvordan teoriens formler og representasjoner ser ut. Den underliggende antagelse er at vi går rundt med deduktive systemer i hodet: Vår språklige kompetanse er også en formalisme.

Det er særlig lett å finne eksempler på dette i diskusjoner av representasjonsnivået 'Logisk Form' (LF) innenfor GB-teorien. Chomsky forestiller seg dette representasjonsnivået som en utvidelse av syntaksen med egenskaper som er helt uavhengige av forholdet mellom språket og de ting vi bruker språket til å snakke om. I Lectures on Government and Binding fra 1982 (s. 34) såvel som i Rules and Representations fra 1980 (s. 169) sier Chomsky at de empiriske spørsmål som skal stilles om LF, angår representasjonsnivåets syntaktiske egenskaper. Chomsky betrakter det som et empirisk spørsmål hva slags notasjon som bør brukes i LF-representasjoner, ettersom en avgjørelse om dette er ensbetydende med en hypotese om hvilken notasjon hjernen bruker. Han finner grunn til å anta at notasjonen bruker kvantorer og variabler og ellers ser ut stort sett som S-strukturer.

Det er ikke helt lett å se hvordan de generelle syntaktiske egenskapene ved LF-representasjoner kan gjøres til et empirisk spørsmål, slik Chomsky hevder her. Den normale situasjon er at den syntaktiske formalisme som skal brukes i en eller annen teori, blir valgt mer eller mindre arbitrært og deretter gitt en fortolkning. Denne fortolkningen er en normativ oppgave: Forskeren bestemmer pr. definisjon hva formalismen skal bety. Teoriens empiriske objekter vil så være de størrelsene som formalismen er istand til å referere til i kraft av sin interpretasjon - for eksempel, innenfor lingvistiske teorier, språklige uttrykk. Men i tilfellet LF ser vi at notasjonen selv blir betraktet som et empirisk objekt. Dermed forsvinner både skillet mellom det språk teorien er formulert i, og teorien selv, og skillet mellom teorien og det domene teorien handler om. Beskrivelse og beskrivelsesobjekt flyter sammen.

De faktiske "empiriske" argumentene Chomsky anfører for sin foreslåtte utformning av LF er basert på et enkelhets-resonnement: Null-hypotesen er at LF ser ut som S-strukturen, ettersom teorien, og dermed hjernen, ellers må bebyrdes med spesielle regler for å konvertere den ene representasjonstypen til den andre. Men det å ha samme type representasjon på begge nivåer er et empirisk poeng bare hvis representasjonene har sammenlignbare interpretasjoner på begge nivåer — altså hvis de betyr det samme. Men det virker ikke som en rimelig antagelse — hvis vi da kan tillate oss å snakke om interpretasjonen av slike strukturer, når opphavspersonene ikke forsyner dem med noen. For eksempel: Hvis ordningen av symboler fra venstre mot høyre i S-strukturer skal bety noe, må det være at de korresponderende størrelsene i faktiske ytringer opptrer i samme temporale rekkefølge. På LF-nivået ville en tilsvarende fortolkning av symbolrekkefølgen være meningsløs. Her ser det snarere ut til å være slik at ordningen har noe å gjøre med relativ logisk rekkevidde, slik at symboler plasseres lenger til venstre jo videre logisk rekkevidde de korresponderende formene har. Temporal sekvens og logisk rekkevidde er to helt forskjellige fenomener, som det kan være interessant å studere korrelasjonen mellom, men som det ikke er noen grunn til å representere på samme måte. Tvert imot, det synes tilrådelig å representere dem ulikt, for ikke å blande dem sammen.

Representasjoner i kognitiv grammatikk

Kognitiv grammatikk, slik den utvikles av Langacker (1990), forkaster oppfatningen av kognitive grammatiske strukturer som "an autonomous formal system or level of representation" (s. 1). Men samtidig fortsetter kognitiv grammatikk den mentalistiske tradisjonen med å unnlate å skille klart mellom representasjon og representert objekt. Konsekvensen av dette er at kognitiv grammatikk også forkaster formell grammatikk som metode: Når beskrivelsesobjektet ikke er et formelt system, må heller ikke lingvistens teori ha form av et formelt system. Så snart vi innfører det normale skille mellom beskrivelsesobjekt og teori, ser vi at dette underforståtte resonnementet er meningsløst. Det er ganske normalt at formelle systemer fortolkes som teorier om fenomener som ikke selv er formelle systemer. Spørsmålet er altså ikke om språklige strukturer, enten vi nå lokaliserer dem her eller der, utgjør et formelt system, men om sider av dem med fordel kan beskrives ved hjelp av slike systemer. Og det virker det som de kan. Men hos Langacker blir resultatet av det manglende skillet mellom beskrivelse og objekt at teoriens representasjoner blir impresjonistiske avbildninger av entiteter med uspesifisert, indefinitt kompleks intern struktur — representasjonene må være like åpne og indefinitt komplekse som det de står for, siden de ikke er klart skilt fra det de står for. Siden teorien ikke skal være formell, får vi heller ingen klart spesifiserte begrensninger på representasjonenes primitiver og form.

Man kunne hevde at det Langacker tildels gjør, er å eksplikere en språklig ontologi — han utreder hva slags entiteter vi finner i det språklige domene, og hva slags egenskaper de har. For eksempel argumenterer han for at grammatiske kategorier er "symbolske elementer", det vil si noe i retning av Saussureanske tosidige tegn. Dette er plausibelt nok, men siden Langacker ikke uttrykkelig erkjenner behovet for en beskrivelsesapparat som er klart distinkt fra denne ontologien, får gjerne diskusjonen av ontologi form av en diskusjon av representasjoner. Omvendt får diskusjoner som egentlig synes å gjelde den valgte strukturen på beskrivelsesapparatet form av påstander om mentale realiteter. Et eksempel på det siste: "A speaker’s linguistic knowledge is procedural rather than declarative, and the internalized grammar representing this knowledge is simply a "structured inventory of conventional linguistic units"." (1990, s. 15). Denne påstanden fremsettes uten antydning til empirisk begrunnelse, noe som bare ville være akseptabelt hvis vi omtolker den som et utsagn om hvordan Langacker foretrekker å strukturere sin språkbeskrivelse.

Retorikken omkring kognitiv grammatikk går altså ut på at det er strukturen i individers språkkunnskap som blir beskrevet. Samtidig er det langt fra åpenbart at denne forståelsen av beskrivelsene er motivert. Analysene og representasjonene av betydningen til uttrykk for spatiale relasjoner som ‘above’ og ‘across’, for eksempel (1990, s. 21 ff.), kan meget lett tolkes som abstraksjoner over geometriske egenskaper ved omtalte saksforhold ute i verden; det er ikke noe "kognitivt" over de begrepene som blir brukt. Det vil si: De er kognitive omtrent på samme måte som en geologisk beskrivelse av Hardangervidda er det: Individueringsskjemaene reflekterer en av flere mulige måter å strukturere feltet på kognitivt, men de kognitive prosessene selv tematiseres ikke, det refereres ikke til dem, de anvendes bare. Dermed synes mye av det kognitive å ligge i Langackers språkbruk — som når han sier om preposisjoner og andre relasjonelle uttrykk at de "profile the "interconnections" among conceived entities" (1990, s. 20), istedenfor bare å si at de "denote interconnections among entities", eller når han sier at slike "interconnections" er "cognitive operations" som "assess the relative position of entities" (1990, s. 21) istedenfor å si at de rett og slett er "the relative position of entities" (underforstått: Slik vi erkjenner dem, naturligvis).

Enkelte begreper taper nærmest sin identitet i forsøket på å henvise dem til et individualpsykologisk domene, for eksempel ‘betydning’ (meaning). Langacker skriver: "Meaning is equated with conceptualization. Linguistic semantics must therefore attempt the structural analysis and explicit description of abstract entities like thoughts and concepts." (s. 2), og senere: "...meaning is treated as a subjective phenomenon." (s. 20). Det er vanskelig å se hvordan betydning kan gjøres til et subjektivt fenomen uten å bli et helt annet begrep enn det vi i utgangspunktet ønsket å forstå. Betydning er jo essensielt intersubjektiv — det er derfor den kan formidles. Subjektive forestillinger Hansen måtte oppleve når han hører substantivet ‘hest’ på grunn av traumatiske opplevelser i barndommen, kan knapt sies å ha noe å gjøre med betydningen av det norske substantivet ‘hest’. Kanskje tanken er at betydningen er det som er felles for de tanker vi hver især gjør oss når vi hører substantivet, men det hjelper ikke noe særlig, for der er ingen grunn til å anta at der er noen fellestrekk mellom det jeg tenkte da jeg hørte ordet igår og det Hansen tenkte da han hørte ordet i forrige uke — bortsett fra, muligens, at vi begge registrerte hvilket substantiv som ble brukt. Hansen behøver igrunnen ikke å ha tenkt noe særlig i det hele tatt, uten at substantivet av den grunn mister sin betydning. Det er nok at vi begge, og de fleste andre, fortsetter å bruke substantivet på noenlunde samme måte når vi snakker sammen.

Det samme gjelder idéene om grammatisk struktur. Langackers idé om at språkbrukere ofte "lagrer" uttrykk som uanalyserte helheter selv om de er videre analysérbare, virker plausibel. Men dette avkrefter ikke en formell grammatikk som analyserer uttrykkene til bunns og avgrenser veldefinerte klasser av uttrykk. Grammatikken forteller nettopp noe om analyserbarheten i de uttrykkene de språklige konvensjonene gjør tilgjengelige for språkbrukerne, og dette forblir sant selv om mange språkbrukere ikke utnytter de analytiske mulighetene til bunns. Den formelle grammatikken beskriver sider av det sosiale objekt språkbrukerne har mer eller mindre fullkommen kunnskap om. Dermed leverer den også adekvathetskriterier til en kognitiv teori om strukturen i et menneskes språkkunnskap — forsåvidt er den kognitivt relevant. Men den er ikke selv en kognitiv teori, og kan ikke forklare menneskets språkbeherskelse. Snarere definerer den noe av det som skal forklares.

Hvordan kan vi noensinne individuere kognitive fenomener på annen måte enn på grunnlag av de eksterne forhold i verden rundt oss de forholder seg klassifiserende eller interpreterende til? Hvis ‘kunnskapsstruktur’ overhodet er et meningsfullt begrep, må det være noe som så å si har sin egen semantikk. En struktur er en kunnskapsstruktur fordi den forholder seg på en viss måte vis à vis saksforhold ute i verden. Det er disse saksforhold som gir strukturen dens identitet som kunnskapsstruktur. Når vi sier at Per tror eller vet det samme som Kari, kan vi vanskelig mene noe mer enn at de forholder seg intensjonalt til den samme type saksforhold. Hvorvidt de dessuten ser like ut innvendig, er revnende likegyldig.

Der er ingen åpenbar grunn til at det skulle forholde seg annerledes med språkkunnskap. Derfor trenger vi en teori om egenskapene ved det eksterne, sosiale objekt vi kaller ‘norsk språk’ før vi overhodet kan begynne å gjøre spørsmålet om hvordan norskkunnskapen er representert i oss, meningsfullt.