Femti! Som det korte knallet
av den katapultisk raske
kork fra en champagneflaske
lyder nesten dette tallet.
Femtiåringer skal hylles!
Flagg skal heises, glass skal fylles,
ros og pris til hanen galer
trykkes talløst ut i taler:
"Du står stolt på middagshøyden,
zenith i ditt livsløps døgn!"
- Hvilken lav og lettvint løgn!
Svelg den om du vil - fordøy den -
men det år de fyller femti,
vil nok mange helst bli glemt i.
For hva finner vi å feire,
og hva er der å beundre?
Har det rang blant store seire
at man er blitt halvveis hundre?
Se på veggen: "Mene tekel!
Du har fylt et semi-sekel!"

Er da femti krok på døren -
siste jubileum førenn,
nærmest, nos habebit humus -
før vi gravens jord må tåle?
Ja, si nos mensura sumus -
dersom Mennesket er målet.
Men for universiteter
går et annet kronometer.
Hva er femti år for dem?
Nesten som å fylle fem!
Kan en femtiåring hamle
opp med søsken sekler gamle?
Søsknene, de mer erfarne,
gir kanhende bursdagsbarnet
en forsmedelig sensur:
At hun finnes immatur?
Ser de henne som sin make,
eller ses hun barnslig flekke
ut sin jubileumssmekke
med en bergensk bursdagskake?

Dette lyder, rent stilistisk,
litt for antropomorfistisk.
Var de unge infantile,
ble de gamle jo senile!
Gammel kropp har gamle lemmer,
men hvem tror at de fornemmer
knærnes knirk og ryggens kink,
vommens vekst og musklers mink?
Det kan skyte friske knopper
fra korporative kropper;
for en kropp med mange sjeler
eldes mer enn sine deler,
og blir yngre enn seg selv!
Slik en heraklitisk elv
får sin kraft fra bekk og silder,
springer ung fra friske kilder
siden urtidens debut,
stadig eldre, stadig ny,
skapes evig i syntesen
Universitetets vesen.

Dette vesen, gode venner,
tror vi gjerne at vi kjenner:
Fellesskap rundt frie kunster,
som, forsynt med kongens gunster,
handler autonomt - just sånn, ja,
var det en gang - i Bologna.
Der er jubilantens kilde,
hennes urtids-elementer:
Universitas - et gilde
av magistre og studenter,
sammenholdt av felles fag.
Hvordan ser det ut idag?
Hvordan ser det ut i Bergen?
Nei, la fare. Ikke terg en
jubilant med idealer!
Ikke påfør henne kvaler!
Fellesskap, idé og vesen
når hver forsker stikker nesen
ned i spesialiteter
som knapt noen vet hva heter?
Tenksomme fordypnings-dyder,
hvorved man blir smått om senn om-
sider doktor, når det lyder:
"Strøm igjennom! Strøm igjennom!"?
Forskningsfag som fremste tema,
når et skred av alle sorter
strateginotater, skjema,
arbeidsplaner, årsrapporter
tynger oss med sine tonn - ja,
det er langt, da, til Bologna.

På kontoret ser vi ikke
disse lovpriste idéer.
- Kanskje trenges jubiléer
forat vi skal løfte blikket?
Kanskje runde tall behøves
så vi unngår at vi sløves,
så vi sjekker vårt kompass,
skaper klare mål av hilder,
søker efter felles kilder -
finner Universitas?

Hvis vi søker idealet
bakom jubilantens fødsel,
og den by der det fikk skjøtsel,
kan vi trygt bli mer lokale.
La oss fokus kvikt forskyve
fra et nærsynt jubileum
og til atten fem og tyve,
da der skaptes et Museum.
"Et museum?" spør man kanskje.
"Titteskap med rariteter?
Bein og filler og moneter?
Det er da en annen bransje!
Slik en samling kuriosa
inspirerer knapt til prosa -
hvorfor rose den i rim?"
Tanketom er denne tale!
Der lå større ting i kim,
perspektiv mot horisonter
langt forbi et sett banale
småting samlet i en monter
da Muséet åpnet porten.
Fordringsfull var konsepsjonen,
som fant sted da unionen
ebbet ut i atten fjorten -
for da tentes der en gnist i
Wilhelm Frimann Koren Christie.
Christie - samler full av iver,
eidsvollsmann og sorenskriver,
rådgiver for prinsregenten,
dertil tingsrepresentant,
amtmann, Stortingspresidenten,
konservator, preparant,
parlamentsorganisator -
skaper av dets protokoll -
språkmann, inspektør av toll,
vestlandsordbokskompilator,
en som lånte bønder øre,
og som slik ble varg i veum,
hadde ikke nok å gjøre,
så han laget seg museum.
For i London, på politisk
oppdrag, fikk han se et britisk,
et som hadde verdensry,
og han tenkte: "Skjønt min by
er mot London rene dvergen:
Dette må vi ha i Bergen!"

Tanken synes djerv, dumdristig -
men nu ble den tenkt av Christie
i et Norge i forvandling.
Dermed ble den fulgt av handling.
Slik var tanken: Regionen
og den gjenfødte nasjonen
trenger samlinger og forskning
til opplysning og fornorskning.
Havets fauna, landets flora,
landskap og humaniora,
antikvariske objekter,
trauste Vestlands-dialekter -
alt lå i Muséets sfære.
Mon den universitære
tapte enhet ble sett sist i
nettopp sorenskriver Christie?
For de store amatører,
polyhistorer, og kloke,
gledesdrevne prokurører
og formidlere av viden
hadde stadig sin epoke.
Det ble annerledes siden,
da vi ble mer spesielle -
det vil si: Profesjonelle.

Er det så at vi med rette
ser et syndefall i dette?
Joda, vi kan føle lengsel
efter oversikt og enhet -
men mon ikke Paradiset
med sin foreskrevne renhet
ville føles som et fengsel
hvis vi fikk det i reprise?
Tidens puls aksellererte,
kunnskapsmengden eksploderte -
fåfengt håp å ville verne
forskningen mot det moderne.
Dette fikk sin ouverture
under Danielsens styre:
Forskere med faglig vekt
lot Muséet tidlig feire
videnskapelige seire,
økt prestisje og respekt.
Gerhard H. Armauer Hansen
kjempet ned den siste skansen
rundt en urtidsgammel fare.
Andre førte forskningsbåter
for å løse dype gåter
under himmelstrøk polare.
Lovene bak luftens krefter
er blitt testbar kunnskap efter
Vilhelm Frimann Koren Bjerknes,
forskeren hvis forskningsverk ses
gjøre ham fortjent til ære
for at vi kan spå om været.
Mer enn vanlige muséer
hadde dette jevnt suksesser:
Da Muséet trengte plass,
fikk det Bergen by på troen
(bondefanget, hvisker noen)
til å bygge et palass,
praktfullt, stolt, monumentalt
(noen hvisker: Stormannsgalt).
Sjelden har vel bygg-budsjetter
blitt så sprengt av hval-skjeletter.

Støvet, stumt, stagnert og statisk,
tenker mange automatisk,
dette er muséers vesen.
Bergen hadde antitesen.
Der kom bygg og instrumenter,
professorer og studenter,
forskning frem mot doktorgraden,
gretne grynt fra hovedstaden -
kort sagt, det var åpenbart:
Universitet kom snart.

Hvordan kunne Christies tanker
blomstre i en by der banker,
handelsnæring og forrentning
neppe gir en slik forventning?
 

- en by der hvor Nordlands bebyggende menn
ble snytt og beplyndret igjen og igjen,
og næringsvett syntes endemisk?
Dit førte vi tønner med tørrede torsk,
men hørte vel aldri at noen sa: "Forsk!
Kom hit og bli mer akademisk!"

 
Er det ikke da navnkundig
at suksessen ble så grundig?
Nei - det er noe med stedet,
noe uforklarlig ved det,
noe med champagneluften
som forkludrer snusfornuften,
dette støtet bakom trøyen
hver gang solen streifer Fløien,
som bevirker at personer
selv fra andre regioner
når det samme resultat:
Garp, hollender, hanseat,
håløyg, trønder og tamil,
sunnfjording og fanastril -
den som kommer og slår rot,
blir lovmessig patriot.
Vellykket merkantilisme
og lokalpatriotisme
er fertile fenomener.
Frukten av dem er: Meséner.
Når Muséet fikk suksess,
stormet frem og ikke ble
handlingslam av pengesorger:
Takk den byrge Bergens-borger,
tjomslig, morsom, litt pompøs,
og utrolig generøs.
Der var Mowinckel vor allem,
der var Martens, Blaauw og Wallem,
der var den vi spesielt ser
kvinnedagen: Lauritz Meltzer,
der var ennu mange flere
enn jeg her kan repetere.
Oslo hadde bare Stat;
Bergen hadde mæcenat.
Med en flokk så fruktbart ødsel
fant vi langt på vei på plass
Bergens Universitas
før dets jubilerte fødsel!

Å bli født er dog et pre.
Der kom fakulteter tre,
egen direktør, kvestur -
kort sagt, orden og struktur.
Så begynte år med vekst i,
og så inntraff ått og seksti.
Ropet fra studentermassen
lyder: "Utrydd borgerklassen!"
Vi ser for oss mæcenatet
vandrende opp Christies gate
for å hente blant studenter
intellektuelle renter.
De blir møtt med en parole:
"Ettersom vi synes prole-
tariatet skal diktere,
har vi tenkt å knuse dere,
og dessuten hele Staten!
Og forresten - takk for maten."
Det kan synes motivert
hvis de ble litt konsternert.
Nåja - Østens store rødme
hadde ikke evig sødme -
faktisk kunne rødmen ses
gradvis flytte seg til fjes.
Svermeriet ble historie;
noe mattere vår glorie.

Selv idag, i ne og ny en
gang imellom, skurrer tonen
under kommunikasjonen
mellom UiB og byen.
For hva holder de nå på med,
og hvem er de på nivå med
(spør den jordnære bergenser),
disse grå amanuenser,
disse rare professorer
i kaotiske kontorer?
Finnes Sannheten på Høyden?
Nei, kom an! Den e’ for drøy, den!
Sannheten må være mangel
der det er så mye krangel!
Vi har sett så mye feiling
at vi spør oss: Har de peiling?
Ekte videnskap har rett,
vet det trauste folkevett,
og et sted der alle vet,
hersker lutter enighet.

Hva kan jubilanten svare?
Kanskje at den åpenbare,
innsette feilbarlighet
ved den forskning vi skal dyrke
ved et universitet,
just er videnskapens styrke;
at vår tro på forskning hviler
nettopp på at forskning tviler;
at å forske er kanhende
aldri Sannhet å erkjenne,
men at oppgaven vi øyner,
mere er å fjerne løgner;
at de dødsens farlige
er de ufeilbarlige,
de som uten å se efter
vet nøyaktig hvilke krefter
som har tak i oss og verden
og gir retningen på ferden -
og som har en menighet
blind av lutter enighet.

Mystisisme er i tiden -
myter er på moten siden
det er blitt post-post-moderne
å fortelle at fornuften
bare bygger slott i luften -
at den bærer keiser-klærne.
Joda, videnskapen skjønner
at fornuften ikke murer
stolte evighets-strukturer.
Men den knuser gamle rønner,
og den smadrer gammelt skrap.
Derfor trenges videnskap -
derfor trenges og minsanten
sant for dyden jubilanten.

Hun er ikke født igår,
hun er mer enn femti år:
Jubilanten har vært født i
hundrede og en og sytti.
Gjør hun Heraklit til skamme
og er stadig vekk den samme?
Nei, et optimistisk silder
ble en elv med mange kilder,
ble en flod i voldsom vekst
i en skiftende kontekst.
Dersom Christie kunne se den,
ville han da kjennes ved den?
Mon vi bare er litt døve,
og han mumler til sin løve:
"Redd deg hit opp, løve - kom!
Dette er jo blitt en flom!
Professorer i kaskader
og studenter-myriader
skaper stryk av gjennomstrømning!
La oss forberede rømning!"

Nei, han sier ikke dette.
Han er stolt, og det med rette -
kribler i hver bronse-knokkel
der han troner på sin sokkel.
For han ser sin hensikt nådd,
og hans ønske lyder: Quod
felix, bonum, faustum sit!

La det også være mitt!