|
|
Det har den siste tiden (2005-2006) ofte blitt gjentatt i mediene at det i islam finnes et generelt bildeforbud, og et spesielt forbud mot å avbilde Profeten Muhammed (d. 632). Dette er påstander som krever en viss korreksjon. Kulturhistoriske studier viser nemlig at man i den islamske kulturkretsen finner en lang tradisjon for nettopp å produsere figurative bilder av Profeten. De eldste illustrerte framstillinger man kjenner skriver seg fra manuskript som kan dateres til 1200-tallet. Dette er en bildepraksis som ikke har støtte i majoriteten av den muslimske befolkningen. Praksisen har likevel fortsatt fram til i dag, og det spres stadig nye motiv blant annet på masseproduserte fargetrykk og knyttetepper. Meg bekjent er denne aktiviteten geografisk spredt i områder fra Iran til Senegal. Ikonografien har endret seg gjennom tidene. Muhammed har blitt framstilt uten slør for ansiktet og med slør for ansiktet, mens noen motiv omgår det figurative fullstendig og benytter seg av et symbolsk språk hvor Muhammed er representert med en rød rose. Figurative framstillinger er helst vanlig blant sjiamuslimer, selv om ikke alle sjiamuslimer er kjent med denne siden av deres religiøse tradisjon. Sunnimuslimene vil i hovedsak avvise at man kan lage avbildninger av Profeten, selv om man kan finne eksempler på slike bilder i sunndominerte områder. Variasjonene skyldes ulike religiøse holdninger til bruk av figurative representasjonsformer, men detaljene omkring dette er ikke klart og det gjenstår mye arbeid i studiet av islamsk bildekunst. De ulike framstillingsmåtene viser imidlertid at man ikke kan snakke om et generelt bildeforbud i islam, verken i teologisk eller praktisk forstand. I stedet har det i løpet av islams historie utviklet seg ulike tolkningstradisjoner i spørsmålet om bildebruk. |
Muslimske holdninger til billedkunstDet er særlig Koranvers
som omtaler Gud som skaper og advarer mot avgudsdyrkelse som
trekkes fram når man argumenterer mot å lage bilder
av Gud eller hellige personer. I kapittel 7, vers 10 heter det
for eksempel: "Vi skapte dere og formet dere." Og kapittel
64, versene 2-3: sier "Han er det, som skapte dere Han skapte
himmel og jord på alvor, og Han formet dere, og formet
dere vel". Disse versene tolkes slik at ingen mennesker
må tro at de kan konkurrere med Gud om hans skapende evne.
Spørsmålet er om produksjon av bilder og skulpturer
kan oppfattes som et forsøk fra menneskenes side på
å kopiere Guds evner, og slik sidestille seg Gud. Koranvers
som omtaler avgudsdyrking har også vært viktige argument
mot bildebruk. I kapittel 4, vers 116 står det blant annet:
"Gud tilgir ikke at Han gis medguder. Men Han tilgir den
Han vil som er mindre enn dette. Den som gir Gud medguder er
sannelig langt på villstrå!" Og kapittel 6,
vers 74 forteller: "En gang sa Abraham til sin far, Azar,
tar du avgudsbilder til guder? Du og ditt folk er sannelig klart
på villspor." I disse versene refereres det til medguder
og avguder og i sin tid var de rettet mot arabiske polyteister
som vendte seg til bilder og skulpturer i bønn. Sunnier og sjiaer er enige om at man ikke kan avbilde Gud, ikke lage skulpturer eller bilder som oppfattes som guder, og ikke tilbe skulpturer eller bilder. Imidlertid identifiserer mange muslimer et allment forbud mot skulpturer og bilder i de islamske kildene. Dette var begrunnelsen for at Taliban-lederen mullah Muhammed Omar i februar 2001 krevde at alle statuer og bilder i Afghanistan som forestiller mennesker, måtte tilintetgjøres. Deres angrep på Buddhastatuene i Bamiyandalen ble møtt med internasjonale protester, også fra muslimske land som Iran (sjiadominert), Pakistan og Egypt (sunnidominert). Likevel ble en ca. 2000 år gamle Buddha-statue rasert, og gjenstander i Afghanistans museer ble skadet eller ødelagt. Og videre, i 2002 fikk de muslimske landene Malaysia, Bangladesh og Indonesia stanset et nummer av nyhetsmagasinet Newsweek, fordi det inneholdt en persisk miniatyr med Profeten Muhammed. Den malaysiske visestatsministeren hevdet at bilder av Muhammed og andre hellige personer var i strid med landets lover. Etter at Jyllands-Posten i september 2005 trykket karikaturer av Profeten, har det blitt hevdet at dette både krenker Profeten og bryter med bildforbudet i islam. Fram til slutten av 1800-tallet var det en vanlig oppfatning blant vestlige forskere at islam var en bildefiendtlig religion. Men i 1890 oppdaget man i den syriske ørkenen ruinene av et lite palass, Qusayr Amrah (724-43), dekorert med veggmalerier som viste både mennesker og dyr. Dette er eksempler på sekulære motiv, men deres eksistens demonstrerte at muslimer på et tidlig tidspunkt i religionens historie omgav seg med figurativ kunst. Med dette startet en revidering av en tidligere antagelse om islamsk bildefiendtlighet. |
Tidlige framstillinger av Profeten MuhammedI den islamske litteraturen finnes henvisninger til tidlige representasjoner av Profeten Muhammed som ikke eksisterer i dag. For eksempel beskriver Dinawari, en lærd som levde på 800-tallet, en gruppe portretter som en utsending fra den første kalifen, Abu Bakr, skal ha sett i Konstantinopel. Samlingen inneholdt portretter som representerte Adam, Abraham og Muhammed. Abu Bakr var kalif fra år 632, da Muhammed døde, og fram til 634. Dersom opplysningen er korrekt fantes det altså veldig tidlig representasjoner av Muhammed. Med større sikkerhet vet vi at det på 1200-tallet ble mer vanlig å plassere malerier av Muhammed på manuskriptenes første sider. Dette kan ses som en parallell til tradisjonen med å åpne litterære verk med lovprisninger av profeten. Eksempler på motiv fra denne tiden er profeten sittende på en trone under en baldakin holdt oppe av engler. Rundt sitter de fire kalifene, Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali. Alternativt finner vi de nærmeste familiemedlemmene, Fatima, Ali, Hassan og Hussein plassert rundt Muhammed. I tillegg til slike isolerte bilder utviklet man på begynnelsen av 1300-tallet verdenshistorieverk som også avbildet hendelser fra Profetens liv. Et illustrert manuskript av den islamske historikeren al-Tabaris (839-923) verdenshistorie framstiller kampene Muhammed kjempet i islams tidlige fase. Han er den eneste som gis en klar fysiognomi og kan gjenkjennes ved det sorte skjegget og to sorte fletter som faller ned på hver skulder.[1] Det legges vekt på hans heroisme og hans triumf over ulike fiender. I scener fra slaget ved Badr (624) er det også tegnet inn engler som hjelper Muhammed. Dette motivet er inspirert av Koranen kapittel 8, vers 9. Her fortelles det at Muhammed bad Gud om assistanse og Gud sendte engler for å hjelpe ham. At man valgte et motiv som handler om Guds intervensjon i kampen, kan skyldes at man på det tidspunktet ønsket å understreke at det muslimske samfunnet er beskyttet av Gud. Behov og holdninger i samtiden kan altså ha vært en viktig årsak til motivvalget. Historikeren al-Biruni (d. 1048) har også fått sin versjon av verdenshistorien illustrert. Dette skjedde i Iran i 1307-8. I disse illustrasjonene framheves blant annet situasjoner hvor Muhammed taler til sine tilhengere og hvor han viser sin støtte og tillitt til sin fetter og svigersønn, Ali. Her framhever motivvalget den sjiamuslimske tolkningen av islams historie. Ved inngangen til 1300-tallet etablerte den persiske historikeren og minister Rashid al-Din et senter, Rashidiya, utenfor Tabriz i det nordvestlige Iran. Senteret trakk til seg malere fra Kina i øst, og Italia og Balkan i vest, og i 1306-7 laget man et verdenshistorieverk som blant annet omtaler islam og profeten Muhammed. Dette skjedde i et miljø hvor herskerklassen hadde omfavnet islam som sin religion. Typiske temaer for illustrasjon er Muhammeds fødsel, den unge Muhammed med sin onkel på karavanereise til Damaskus, hvor en kristen munk, Bahira gjenkjenner profetrollen i Muhammed [2], og det første møtet med engelen Gabriel på fjellet Hira, hvor Muhammed mottar åpenbaringen.[Eksempel fra Metropolitan Museum.] Her finnes også den første kjente framstillingen av Muhammeds himmelreise. I to andre utgaver av denne verdenshistorien (trolig fra 1314) fokusere illustrasjonene på senere hendelser og man knytter Muhammed til den Abrahamske tradisjonen ved å legge vekt på hans rolle i gjenoppbyggingen av Kabaen. Vi kan gjerne se disse illustrasjonene som selektive tolkninger av profetens biografi. Men det er enda uklart hvorfor akkurat disse motivene ble foretrukket. De nevnte manuskriptene er ikke typiske religiøse tekster, men historiske verk som også inkluderer fortellinger fra en mytisk fortid og religiøse visjoner. Disse kan ha åpnet veien for illustrerte manuskript av mer religiøs karakter. Faktisk ser vi fra 1300-tallet og utover framveksten av en ny genre, sira-litteraturen, som spesielt presenterer fortellinger fra de islamske profetens livsløp. Populære temaer når det gjelder Muhammed er hans fødsel, ekteskap, himmelreisen, kamper og seire. Himmelreisen står omtalt i Koranen, kap. 17, vers 1. "Ære være Ham, som førte Sin tjener nattestid, fra den hellige moske til Aqsa-moskeen, hvis omgivelser Vi har velsignet, for å vise ham noen av Våre tegn. For Han er den som hører, - ser". Gjennom arabiske folkefortellinger, historiografier og esoterisk tenkning har dette verset blitt utviklet til en rik fortelling om en reise, enten mentalt eller fysisk, som Muhammed gjorde. Blant de mest kjente illustrerte manuskriptene er ett produsert i Herat (i dagens Afghanistan) på 1400-tallet. Illustrasjonene er fargerike og detaljerte og følger de ulike stegene på reisen, helt fra engelen Gabriel oppsøker Muhammed i hans soveværelse for å invitere ham med. Muhammed, presentert med ansikt synlig og lange sorte fletter, blir introdusert for ridedyret Buraq, et slags esel med menneskehode. Så legger de ut på nattreisen, Isra. Den går til Jerusalem, hvor Muhammed møter flere av de eldre profetene, blant annet Abraham, Moses og Jesus, og leder disse i bønn. Deretter starter himmelreisen, Miraj. Muhammed reiser gjennom de syv himler og trer til slutt fram for Guds trone. Her har kunstneren valgt å innhylle Muhammed i et blendende lys. Historien forteller at Gud talte til Muhammed og instruerte ham om de fem daglige bønnene. Deretter besøkte Muhammed Paradis og Helvete. Fortellingen har blitt et populært illustrasjonstema ned gjennom hele historien fram til i dag. [Eksempel fra Metropolitan Museum. Flere eksempler: 3] I 1514 erobret tyrkerne Tabriz og brakte flere persiske malere med seg tilbake til Istanbul. Inspirert av perserne utviklet tyrkerne etter hvert sin egen stil og introduserte mange nye temaer i bildene. De holdt likevel fast ved profet-tradisjonene, og fra 1500-tallet og utover finnes det mange eksempler på tyrkiske miniatyrer med scener fra Muhammeds liv. I denne ikonografien er han presentert med et slør for ansiktet og en flammende glorie rundt hodet. Mot slutten av 1500-tallet skjer det en viktig endring i den persiske bildproduksjon. Illustrasjoner blir nå produsert løsrevet fra tekstlige sammenhenger, og det utvikles en billedalbumtradisjon. Spesielt populære blir motiver som viser til Muhammed og de andre profeten i islam, samt de sjiaislamske imamene og religiøse mystikere. Ikonografisk er Muhammed i denne perioden ofte framstilt med slør for ansiktet og en flammende glorie rundt hode, slik som i Tyrkia i samme periode. Scener viser Muhammed både til kamp mot religiøse og politiske motstandere, og i preken for sine trosfeller. Det som karakteriserer bildeproduksjon fram til 1800-tallet er at den er tidkrevende og kostbar, og bildene sirkulerer blant de øvre lag av befolkningen. Det er derfor grunn til å tro at bildene av Muhammed ikke var allment kjent i befolkningen. Det er likevel viktig å påpeke at produksjonen krevde godkjenning fra religiøse og statlige myndigheter, hvilket ofte var en side av samme sak. På midten av 1800-tallet ble imidlertid billedbøker med litografiske trykk et populært fenomen i Iran. Disse kunne inneholde bildeserier med både religiøse og sekulære motiv. De videreførte temaer og ikonografi fra den tidligere miniatyrtradisjonen, og motiver fra Muhammeds levetid var populære. Man kan se Muhammed på Buraq stigende opp på himmelen, og ridende på sin kamel entrer Muhammed Medina etter flukten fra Mekka. Slike bøker ble produser inntil på midten av 1900-tallet. I denne ikonografien har Muhammed gjerne fortsatt et slør for ansiktet og en glorie rundt hodet. |
Muhammed i moderne bildeframstillingerMasseproduserte fargetrykk med
religiøse motiv er i dag i sirkulasjon i mange land, for
eksempel Senegal, Syria, Egypt, Tyrkia, Pakistan og Iran. Motiv
som sirkulerer i sunnidominerte miljø presenterer hovedsakelig
symbolske framstillinger av Muhammed, mens man i sjiadominerte
områder også finner figurative framstillinger. [Eksempler
andre steder på dette nettstedet, her og her.]
Typiske symbolske representasjoner av Muhammed er en rød
rose, den grønne kuppelen på hans gravmoske i Medina,
Kabaen i Mekka og profetens sandal. Symbolene kan også
være påskrevet navnet "Muhammed". Ridedyret
Buraq brukes som representasjon for Himmelreisen, og Buraq er
nå mer elaborert enn tidligere. Blant annet har den fått
vinger, de feminine ansiktstrekkene er tydelige og den har et
fyldig, bølgende mørkt eller blondt hår.
Muhammed figurerer ikke, men er i noen tilfeller erstattet med
en rød rose plassert på dyrets rygg. Ved å
bruke slike symbolske representasjoner unngår man å
bryte Koranens formaninger om ikke å kopiere Guds skapende
evne og å hindre avgudsdyrkelse. Nyere publikasjoner (1990-tallet)
viser nye veier i den billedlige beretningen av profetfortellingene.
I bildeframstillingene legges det vekt på å framstille
hendelser som omtales i teksten, men uten å vise selve
profetene. Man ser Noahs Ark med en knippe dyr, men profeten
selv er fraværende. Man ser de tre vise menn kikkende opp
mot en stor stjerne plassert på himmelen over en liten
by, men ikke Jesusbarnet. Og man ser Muhammeds moske i Medina,
men ikke Muhammed. Det er lagt vekt på å visualisere
fortellingens stedsforankring og gjerne legge ut spor etter profetene,
uten å vise hovedpersonene selv. Imidlertid viser man her
gjerne de andre aktørene i fortellingene, også med
synlige ansikter. Til forskjell fra de klassiske miniatyrene, som i hovedsak fantes som illustrasjoner i manuskripter, er den moderne ikonografien allemannseie. Plakater og knyttetepper dekorerer veggene i hjemmene og på arbeidsplassen. De finnes også i gravmoskeer. Man påpeker at det visuelle kan brukes som en hjelp til å fokusere tanken og hjertets oppmerksomhet mot troens budskap. Bildene er laget med omtanke og respekt og brukes med omtanke og respekt, som for å for å vise de hellige personene ære og for å søke deres beskyttelse. Svært vanlig er det å feste klistremerker av profeten eller andre hellige personer på bildøren eller bilvinduet. Dette skal ha en beskyttende effekt. Det å lage bilder oppfattes ikke som å konkurrere med Guds skapende evne, men man er varsom med hvordan bildene brukes, slik at de ikke skal knyttes til avgudsdyrkelse. Det er derfor en utbredt idé at bildene ikke skal henges på qibla-veggen, som vender mot Mekka og som markerer bønneretningen. Til tross for at Iran er en islamsk stat og det er påbudt å henge opp foto av landets religiøse og politiske lederne på offentlige steder, finnes det ikke slike reguleringer knyttet til bilder av profeten og imamene. Valg av motiv og plassering av bildet er uttrykk for et personlig religiøst engasjement som praktiseres like fullt av mullaher som av lekfolk. |
Publisering av MuhammedbilderIblant kan vi registrere at introduksjonsverk om islam i sin førsteutgave trykker gamle miniatyrer som forestiller Muhammed, men at disse er fjernet i andreutgaven, etter henstilling fra muslimer. Denne type revidering kan oppfattes som et uttrykk for respekt overfor muslimsk holdninger og verdier. Men i den grad det her er snakk om faglitteratur som har til hensikt å informere om islam og denne religionens kulturhistorie, innebærer revideringen en retusjering av islams historie. Man skiller ikke mellom konfesjonell praksis og kunnskapsformidling, og gir autoritet til ett bestemt bildesyn framfor andre. Forskning på materiell kultur og det visuelle er enda et lite utforsket felt i islamforskningen. Men det er et felt som kan fortelle mye interessant om muslimsk fromhetslivet. Det er også et felt som kan bidra med et nytt komparativt materiale som kan kaste lys over bildebruk i andre religioner.
|
Bildelenker[1] Se f.eks. denne miniatyren med bildetekst: "Miniature
of Mohammed rededicating the Black Stone at the Kaaba. From Jami'
al-Tavarikh ("The Universal History" or "Compendium
of Chronicles," written by Rashid Al-Din), a manuscript
in the Library of the University of Edinburgh; illustrated in
Tabriz, Persia, c. 1315."
[2] Miniatyr: "Mohammed as a youth meeting
the monk Bahira. From Jami' al-tavarikh ("Compendium of
Chronicles"). Tabriz, Persia, c. 1315. In the Library of
the University of Edinburgh."
[3] Miniatyr: "Mohammed (upper right) visiting Paradise while riding Buraq, accompanied by the Angel Gabriel (upper left). Below them, riding camels, are some of the fabled houris of Paradise -- the "virgins" promised to heroes and martyrs. This image [... is] Persian, 15th century, from a manuscipt entitled Miraj Nama, which is in the Bibliotheque Nationale, Paris. Taken from The Miraculous Journey of Mahomet, by Marie-Rose Seguy." Miniatyr: "Mohammed meets the prophets Ismail,
Ishak and Lot in paradise. From the Apocalypse of Muhammad, written
in 1436 in Herat, Afghanistan (now in the Bibliotheque Nationale,
Paris)." |