Se for dere en mørk bayersk kneipe med 30-40 lokale intellektuelle: på et lite podium, kun opplyst av en enkel bordlampe sitter en østeuropeisk forfatter midt i 40-årene — midt i sin beste alder — og leser utdrag fra egne essay på et utmerket tysk. Se for dere en dampende jazzklubb i Krakow, eller kanskje Warszawa: omkranset av et av Polens beste jazzband resiterer — nei synger! – vår helt sine dikt, som en annen Jan Erik Vold, eller var det Lars Saabye Christensen? Se så for dere den vestukrainske byen Lviv tidlig på 1990-tallet en gang, Ukraina har nylig fått sin uavhengighet: tre ivrige forfatterspirer fra den litterære gruppen Bu-ba-bu setter opp den revolusjonerende rockeoperaen «Chrysler Imperial» i byens operahus, som er en kopi av Wiens stolthet. Til lyden av Griegs Peer Gynt og Led Zeppelins rock river de føttene under den ukrainske og sovjetiske kulturtradisjonen.

Jurij Andrukhovytsj mestrer alle disse situasjonene, på samme måte som han mestrer ulike litterære og musikalske sjangre. Han er en multikunstner, som også iscenesetter seg selv. Han er det typiske eksemplet på den østeuropeiske intellektuelle forfatteren som bruker sine tekster til å undergrave myten om denne forfatteren.

Andrukhovytsj ble født i den vestukrainske byen Stanyslaviv (senere: Ivano-Frankivsk) i 1960. Han markerte seg som forfatter i gruppen Bu-ba-bu (forkortelsen kan på norsk utledes som burlesk-bajaseri-farse), hvor poesi og litterær performance stod i sentrum. På 1990-tallet slo han gjennom som prosaforfatter med trilogien Rekreasjoner (Rekreatsiï, 1992), Moskoviaden (Moskoviada, 1993) og Perversjon (Perverzija, 1996). Etterhvert har han gitt ut flere essaysamlinger, blant annet Mitt Europa (Moja Evropa, 2001) i samarbeid med den polske forfatteren Andrzej Stasiuk, og oversatt litterære klassikere fra engelsk (William Shakespeares Hamlet og flere av de amerikanske beat-poetene), polsk, tysk (bl.a. Rainer Maria Rilke) og russisk (bl.a. Boris Pasternak og Osip Mandelstam). Andrukhovytsj er også en av initiativtakerne til den litterære nettportalen Potjah 76, som bærer undertittelen «et sentraleuropeisk tidsskrift». I tillegg til alt dette har han deltatt i flere CD-utgivelser med ukrainske og polske jazzgrupper — i 2007 ga han ut CD-en Samohon (på norsk: Hjemmebrent) med den polske gruppen Karbido. Opptak fra deres konserter kan blant annet finnes på Youtube (f.eks. sangen «Everybody fucks you»).

Andrukhovytsjs produktivitet og mangfoldighet har gjort ham populær i hjemlandet og anerkjent i utlandet. Sammen med de litt yngre forfatterne Ljubko Deresj og Serhij Zjadan trakk han i 2007 fulle kulturhus under en litterær turne i det østlige Ukraina. To år tidligere hadde han mottatt den tyske bokprisen «Leipziger Buchpreis zur Europäischen Verständigung». Samme år ble han av en amerikansk litteraturkritiker sammenlignet med Jorge Luis Borges, Umberto Eco, Milan Kundera og José Saramago.

Denne sjeldne evnen til å oppnå anerkjennelse både hjemme og ute har nok flere årsaker. For det første er det viktig at Andrukhovytsj spiller på flere strenger. Det ukrainske bokmarkedet er dårlig utviklet og selv Andrukhovytsj selger bare noen få tusen eksemplarer av sine bøker i et land med mer enn 45 millioner innbyggere. Da er det viktig å innta scenen og Internett for å nå ut til leserne. For det andre er det viktig at Andrukhovytsj tar et oppgjør med den overdrevent store betydningen forfatterne har blitt tillagt i Ukraina og Øst-Europa forøvrig. Som den amerikanske litteraturviteren Andrew Baruch Wachtel uttrykte det «Øst-Europa er den delen av verden hvor seriøs litteratur og de som produserer denne tradisjonelt har blitt verdsatt overdrevent høyt.» Enkelte ukrainske intellektuelle har etterspurt nettopp en slik tradisjonell åndelig leder for å ta landet ut av den identitetskrisen som uavhengigheten i 1991 førte med seg, men Andrukhovytsj har altså istedet valgt å utfordre de kulturelle rammene denne forfatterrollen eksisterte innenfor.

Andrukhovytsj har dessuten invadert sitt eget litterære univers og opptrer stadig som biperson i sine egne romaner. I Rekreasjoner leser en av hovedpersonene et dikt av Andrukhovytsj, mens hovedpersonen i Perversjon, Stakh Perfetskyj, testamenterer sine bøker og dagboknotater til Andrukhovytsj, som igjen bruker dem som grunnlag for romanen. Under den tidligere omtalte opplesningssesjonen i Passau høsten 2007 indikerte Andrukhovytsj at F-en i Otto von F., navnet på hovedpersonen i Moskoviaden, viser til byen Feldafing utenfor München, hvor forfatteren bodde en periode på 1990-tallet. Denne gjentatte tematiseringen av forholdet forfatter-protagonist kan ha bidratt til å øke oppmerksomheten rundt forfatteren og personen Andrukhovytsj. I så måte er det bare naturlig at hans siste roman er utformet som et intervju med nettopp Andrukhovytsj.

Videre er det viktig for Andrukhovytsjs anerkjennelse utenfor Ukrainas grenser at han behersker polsk og tysk så godt som han gjør og at han er så engasjert i den europeiske litteraturen som han er. Han bryter klart med den ukrainske litteraturens tradisjonelle bånd til Moskva og russisk litteratur, og bruker heller sin tid på å opprette kontakt med sentraleuropeiske forfatterkolleger i land som Polen, Slovakia, Bulgaria og Tyskland.

Andrukhovytsj er multi- på så mange måter. Han utfolder seg i ulike litterære sjangre og innenfor ulike kunstarter. Han kommuniserer med sine leserne på flere språk, han opptrer både i vår verden og i sitt eget litterære univers, i papirformat og digitalt. Forfatteren Andrukhovytsj bruker store deler av sitt virke på å bryte ned etablerte forestillinger om hva en ukrainsk forfatter skal være. På den måten bidrar han til at den ukrainske litteraturen ikke bare overlever, men forblir relevant i en forandret verden.

MP

VIDERE