Vi skal over til Russland og rockpoeten Michail Borzykin. Russiske rockpoeter har lenge bygget på et image som respektable litterater og reflekterte humanister. Michail Borzykin med sitt band Televizor nevnes sjelden blant disse. Sta og egenrådig står han fast på sin marginale posisjon og gjentar sitt budskap om individets ansvar for å stå imot flokken. For dette har han gjort seg varig upopulær i store deler av Leningrads/St. Petersburgs rockmiljø. Der andre artister siden Sovjetunionens sammenbrudd har søkt nye selvbilder i Russlands mytiske fortid, vendt seg til kirken, patriotismen, eller den «ansvarlige» humanismen, har Borzykin forblitt provokatør og bråkebøtte i utkanten av rocksirkuset. Borzykin er idealist i en grad man ikke lenger skulle tro forekom i rock, annet enn som parodi. Han forfekter et uavhengighetsideal, en innbitt forakt for kommersiell musikkindustri og oppviser en mediaskyhet som grenser til det selvutslettende. Posituren ville nok synes tvilsom dersom den ikke var nær knyttet til hans overordnede budskap.

Yngvar Steinholt følger Borzykins nøye pleiede outsiderposisjon gjennom gruppens mer enn tyveårige karriere mot en bakgrunn av forandringer i russisk samfunns- og kulturliv. Hans analyser av Borzykins sangtekster viser at rockerens budskap om individets ansvar for å stå imot flokken har vært konstant opp gjennom årene, men er blitt aktualisert på forskjellig vis i de ulike kontekstene. I sammenheng med flere av de øvrige bidragenes Bachtin-tilknytning kan man si at Borzykins anliggende er å tematisere – og tonesette – «ikke-alibiet i tilværelsen».

I et intervju med radiostasjonen Ekho Moskvy den 12 februar i år, snakket Borzykin, om sin deltagelse i opposisjonens massemønstringer «De ueniges marsj» og om sitt nye album, Megamizantrop. På spørsmålet om sin holdning til Putin, har han følgende å si: «Ja, til ham (Putin) dedikerer jeg faktisk en del gamle sanger. Det er for eksempel «Tvoi papa fasjist» (Din pappa er fascist). Den tilegner jeg alltid Putin, fordi han etter mitt syn er en mann med et slikt totalitært blikk. Jeg snakker hele tiden om dette, både mellom sangene og idet jeg synger dem».

Sangen vi nå skal høre ble opprinnelig skrevet i 1987, men har fått ny aktualitet gjennom Putinadministrasjonens hardhendte behandling av opposisjonen. I en amatørmusikkvideo som vi skal vise understrekes nettopp hvordan Borzykins sang har fått ny aktualitet gjennom utviklingen i det russiske samfunnet den senere tiden.

Her i YSs oversettelse:

Ikke fortell meg at han er god
Ikke fortell meg at han elsker frihet
Jeg har sett øynene hans - de er vanskelig å like
Men din kjærlighet er frykten!
Du er redd for å havne i de uskikkedes rekker,
Du vet han kan jage på flukt, han kan slå ihjel!

Refreng:
Din pappa er fascist!
Ikke se på meg sånn, jeg er sikker –
Rett og slett fascist!
Ikke se på meg sånn...

Kanskje er han bare brutal,
Kanskje kjenner han ikke sin Schopenhauer,
Men tvang og makt er alt han rommer.
Og jeg vil aldri følge ham!
Jeg ser fruktene av hans mektige illusjoner...
Jeg trenger mitt lys, jeg trenger mitt kors!

Refreng

Det handler slett ikke om fanenes farge –
Han kan kalle seg hva som helst,
Men ordet dør hvis hendene er blodige...
Selv liker jeg ikke merkelapper,
Men sykdomstegnene er altfor velkjente:
Så lenge han er der oppe vil han undertrykke.

Refreng

Det finnes idéer, dekket av støv,
Det finnes de som er kledt i stål...
Hva som er i dem er ikke så viktig,
Viktigst er hvem som stiller seg bak.

Ikke fortell meg at han er god.
Ikke fortell meg at han elsker friheten...
Jeg har sett vennene hans -- de er vanskelige å like.
Men din kjærlighet er frykten!
Du er redd for å havne i de uskikkedes rekker,
Du vet han kan jage på flukt, han kan slå ihjel!

Refreng
Min pappa er fascist!
Din pappa er fascist!
Vår pappa er fascist!
Ikke se på meg sånn...

IL/YS

VIDERE