Totalitarisme som realitet og begrep er et barn av det 20. århundre. I kraft av å være en del av både et politisk vokabular og et vitenskapelig analyseinventar har det innenfor samfunnsfagene vært en omstridt term helt siden starten. Den oppstod som kritisk begrep for å beskrive fascismen i Italia på 1920-tallet, men ble ganske snart brukt selvbeskrivende av fascismen, og denne opprinnelige dobbeltheten — det kritiske og det affirmative — har gjennom hele århundret utfordret termen som analytisk beskrivende begrep.

Denne boken er imidlertid ikke et innlegg i totalitarismedebatten, og våre problemstillinger har en klart humanistisk, snarere enn en samfunnsvitenskapelig profil. Termen brukes av oss i utgangspunktet som beskrivende begrep for å betegne noen av de moderne diktaturer. Vi tenker her først og fremst på Sovjetunionen 1921–1991, Nazi-Tyskland fra Hitlers maktovertagelse 1933 til Tysklands nederlag i 1945, og kommunismens avleggere i det tidligere Øst-Europa gjennom nesten hele det 20. århundre. Det «totale» ligger i denne forståelsen i statsideologiens ambisjon om å styre «det hele» — ikke bare politikken og den offentlige sfære, men samfunnslivet i bred forstand, fra sentralstyrt økonomi over utdannelsesvesen til innhold og form i kunst og kultur.

Det er denne brede forståelsen av et totalitært samfunn som ligger til grunn for det tematiske spekter i denne boken, som handler mindre om totalitære ideologier og styreformer per se, og mer om gjennomføringen, den pragmatiske implementering av det totalitære, på den ene siden, og samfunnets og kulturens reaksjoner på det totalitære, på den annen. Kanskje enda viktigere er det at vi ser de totalitært styrte samfunn i et posttotalitært (i betydningen etter-totalitært) perspektiv, og dermed kan fokusere på historiske forløp innenfor kategorier som etablering, overgang, brudd, oppgjør, arv og reminisenser.

Den posttotalitære fase har ført til en renessanse for begrepet totalitarisme, og da især slik det fremstår i feltets ubestridte klassiker, Hannah Arendts The Origins of Totalitarianism fra 1951 (Schanz 2007, 19). Det er innlysende at de totalitære regimers fall virker generelt stimulerende på behovet for utforskning og forståelse av den nære historie. Utover dette hevder Hans Jørgen Schanz at reaktualiseringen av nettopp Arendts totalitarismebegrep ligger i hennes «reintroduktion af begrebet ondskab i den samfundsteoretiske og -videnskabelige tænkning», som erstatter det opplysningsfilosofiske vokabular som har preget denne i lang tid, et vokabular der ideologier er blitt beskrevet som riktige eller gale, snarere enn gode eller onde (Schanz 2007, 21–22). Denne aksiologiske vending kan også forstås som en forskyvning i fokus fra det abstrakte og «umenneskelige» (en forutsetning for totalitarismen selv som ideologi) til det konkrete og partikulære, til enkeltmennesket og dets individuelle kontekst.

Denne bokens nedslag ligger i skjæringspunktet mellom det overordnede og ideologiske, på den ene siden, og det partikulære og pragmatiske, på den andre. Sentralt står kunstens, litteraturens og språkets utvikling, og gjennom en rekke enkeltundersøkelser studeres forholdet, som ofte er et spenningsforhold, mellom den abstrakte ideologi og det konkrete kulturuttrykk. Det er også i dette spenningsforholdet at termen diskurs skal forstås. Den betegner i vår bruk dels individuelle konkrete språklige uttrykk, dels den underliggende ideologi og de inneboende strukturer og konvensjoner som er medbestemmende for det konkrete uttrykks utforming. I overgangen mellom den totalitære og den posttotalitære epoke, eller i ulike faser innenfor den totalitære, endres således diskursen på en rekke områder, som for eksempel politisk språk, dagligtale, litteratur, vitenskapelig tekst eller populærkultur.

IL/SW

VIDERE