Noen hevder at metaforene utgjør grunnleggende strukturer i menneskehetens forståelsesrammer. Andre tillegger dem en langt mer beskjeden språklig-estetisk funksjon. Uten å ta stilling til noen av disse synene her slår det meg i hvilken grad vårt forråd av figurative utsagn preges, ikke bare av det landskapet vi lever i, men også av de måtene vi beveger oss gjennom det på.

Her til lands har vi lange tradisjoner for å se oss selv og vår evne til mestring og problemløsing i lys av strabasiøse sjøreiser. Hvor ofte har vi ikke vært ute på dypt vann, sett skjær i sjøen og måttet konstantere at prosjekter eller forhandlinger har strandet, grunnstøtt eller havarert, eller kommet på rett kjøl, ridd stormen av og tatt et skippertak for til slutt å kunne dra prosjektet i land? Dette er vendinger som er blitt en så naturlig del av vår dagligtale at vi knapt merker dem lenger.

En forholdsvis omfattende gruppe ord og uttrykk knyttet til vintersport har også vært i flittig bruk hos oss, uten at de synes å ha fått det samme fotfestet som sjørfartsuttrykkene. –– Kanskje fordi de er av nyere dato og fordi vi har fornemmet et visst påtrykk ovenfra om å være en del av det sunne, selvgode idretts-Norge og «ut på tur aldri sur-mentaliteten?» Det lød muligens sjarmerende da «vi [Norge] viste verden vinterveien» under OL i Chamonix i 1924 og kanskje til og med i Oslo i 1952, men mange av oss fikk en flau smak i munnen da dette uttrykket ble tatt i bruk igjen på Lillehammer i 1994 og nå fremsettes i futurum om et visst arrangement i 2018. Ikke desto mindre har det å ligge noen stavlengder eller skjøyteskjær foran, å ta to indre og vekk me’n, hoppe etter Wirkola, ligge to etter Liaklev, samles i bånn eller vite hvor man var da Brå brakk staven, blitt en del av våre interne referanserammer og bidratt til å styrke vår selvfølelse og samfølelse.

I en totalitær stat som Sovjetunionen visste man å utnytte det potensialet slike felles uttrykk og referanser kan ha hvis formålet er å påvirke semantiske prosesser og underbygge skillet mellom «oss» og «de andre». Den språklige manipulasjonen antok her svært alvorlige og vidtrekkende dimensjoner og som en konsekvens av det har også oppgjørene med sovjetmyndighetenes metaforbruk vært omfattende og mangfoldige.

I artikkelen min i Terminal Øst argumenterer jeg for at sovjetiske styresmakter bygget opp sin propaganda gjennom et sett av språklige virkemidler hvorav ett innebar forsøk på monopolisering av bestemte metaforgrupper. En av disse gruppene omfatter terminologi knyttet til jernbanen, og det er monopoliseringen og den påfølgende avideologiseringen av dette metaforkomplekset som står i sentrum for mine undersøkelser.

Med sine enorme landområder, delvis islagte vannveier og et klima som har gjort bygging og vedlikehold av veier svært krevende, ble den omfattende jernbane¬utbyggingen i Russland i siste halvdel av det 19. århundre helt avgjørende for landets demografiske og industrielle utvikling og intellektuelle og forfattere som Herzen, Tolstoj, Dostovskij, Nekrasov og Tsjekhov engasjerte seg alle i polemikken omkring utbyggingen av jernbanenettet. På det tidspunktet da Lenin ble sendt fra Sveits til det nøytrale Sverige på et plombert tog for få måneder senere å kunne gå i bresjen for oktober-revolusjonen, fantes det altså allerede et rikt forråd av referansepunkter og metaforiske uttrykk knyttet til jernbanen.

Da Sovjetmakten var et faktum, fortsatte man ikke bare den omfattende utbyggingen av jernbanenettet. Myndighetene overtok samtidig forestillingen om toget som arbeidshest og avløser for bonden og videreutviklet tanken om jernbanen som et redskap til å gjøre nye landområder og ressurser tilgjengelige for utnyttelse. Toget ble dessuten et konkret ideologisk våpen. På grunn av den høye analfabetismen ble filmen et viktig medium og allerede i borgerkrigsårene ble såkalte agitasjonstog (agitpoezda) sendt ut i provinsene med propagandafilmer.

Aspekter som avgang, etapper og reisemål, gjorde, som vi ser av illustrasjonen på bokens forside, jernbanen til en ideell metaforisk representasjon for den politiske og sosiale utviklingen styresmaktene forestilte seg, og selv de ødeleggelsene som fulgte i kjølvannet av jernbaneutbyggingen ble tillagt mening i det de tjente et høyere mål. I pressen og den offisielle Sovjet-kulturen forsøkte man altså å gjøre lokomotivet til urbildet på teknologisk fortreffelighet og ekspansjon — på et samfunn på vei mot en lysende, kommunistisk fremtid.

Men det var mange som ikke kjente seg igjen i denne visjonen. Snarere enn å se seg selv som passasjerer på fremtidstoget, følte de seg henvist til tungt kroppsarbeid på avsidesliggende sidespor, og den isolerte jernbanestasjonen ble en vedvarende og sentral topos i russisk litteratur og populærkultur.

Toganekdoter og alternative jernbanemyter i undergrunnsmiljøene blir på 1980-tallet gradvis overtatt av representanter for den offisielle pressen og kulturen, og revolusjonstoget og kommunismens lokomotiv blir stadig oftere erstattet av defekte eller løpske tog før Sovjet-toget sporer fullstendig av og legger veien åpen for selvransakende historiske tilbakeblikk og dystopiske fremtidsvisjoner med fangeleir-lignende jernbanelandbyer og post-sovjetiske «galetog» i hovedrollene.

Så hvis jeg avslutningsvis skal trekke en prosaisk parallell til hjemlige forhold, har nok også norske myndigheter, spesielt i krig og krisetider, sett seg tjent med å underbygge en språkbruk der befolkningen har sett seg selv i lys av uredde sjømenn, gutter på skogen, polfarerere og spreke idrettsfolk og som språkbrukere har vi kunnet akseptere eller rynke på nesen over det. I Sovjetunionen derimot, var man prisgitt et langt mer omfattende og nådeløst prosjekt som avfødte tilsvarende sterke reaksjoner.

Sett i kontrast til togføreren Stalin på bokens forside, og på bakgrunn av det faktum at det russiske og sovjetiske jernbanenettet for en stor del var et resultat av tvangsarbeid, kan denne propagandaplakaten fra 1930 (der en mann sitter på skinnegangen mens et digert lokomotiv nærmer seg) stå som et bilde på enkelt-indvidets rolle i Sovjetunionens gigantiske samfunns- og språkpolitiske prosjekter. Oppfordringen på plakaten bærer implisitt bud om fatale konsekvenser hvis man stiller seg i veien for fremskrittslokomotivet eller tillater seg å hvile på skjærene. «Не отдыхай на рельсах». — «Hvil ikke på skinnene!» — lyder budskapet her.

BLB

VIDERE