Dette er ikke Bergen Rådhus, heldigvis. Det er en russisk plakat fra 1992, året etter Sovjetunionens fall. Det er en avbildning av Stalin, formet som en gigantisk koloss, en boligblokk av røde mursten. Den er ledsaget av en tekst som er meget klar i sitt budskap: Не дадим повториться! «Vi lar det ikke skje igjen!» eller «La oss ikke la det skje igjen!»

Dette er en posttotalitær refleksjon omkring Stalin og det totalitære, hvor refleksjonen kommer sterkt og klart til uttrykk, dels gjennom teksten, selvfølgelig, dels gjennom selve genrens, plakatkunstens forankrethet i russisk og sovjetisk kultur, og ikke minst gjennom kombinasjonen av den gigantiske avbildningen av Stalin, som kan få en til å assosiere i retning Stalinkultens egen estetikk, med den burleske utformingen av Stalin som en fengselslignende boligblokk, som med en gang stiller en rekke spørsmål, f.eks. om forholdet mellom folk og leder, og om det totalitære fellesskap som et fengsel.

Boken vår handler om forskjellige aspekter og følger av det totalitære, og er på den måten et bidrag til å gjøre leserne — og oss selv — i stand til å reflektere om dette meget viktige og alvorlige tema. «Nach Auschwitz kann man keine Gedichte mehr schreiben» mente Adorno, rystet over det som hadde hendt i de tyske konsentrajonsleirene. Men kunsten lever videre, vi skriver dikt og maler bilder både etter, og ikke minst om Auschwitz, og også om Stalin. På grunn av temaets alvor må man imidlertid vite hva man gjør, og hvorfor. Motivene må kunne forsvare det eksepsjonelt sterke uttrykk en avbildning av en folkemorder som Stalin har.

De fleste her vet nok hva min overskrift «Stalin på Bergen Rådhus» refererer til, men likevel en kort redegjørelse.

Det var 5. februar at Bergens Tidende kunne melde at kulturbyråd Henning Warloe (H), vil henge opp Picassos portrett av Stalin på Rådhuset 5. mars, i en dimensjon som dekker bredden av husets kortside. Portrettet skulle ledsages av fotografier av Picasso og Stalin og er del av kunstneren Lene Bergs prosjekt «Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart» som opprinnelig skulle henge på Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo. Imidlertid satte APs partisekretær, Martin Kolberg, foten ned.

«Vi har et mer åpent kunstsyn i Bergen enn i Oslo,» sa Warloe i en kommentar, og motiverte videre prosjektet med en henvisning til Stalin selv, for der denne «gikk til sensur overfor kunsten,» «er terskelen langt høyere i Bergen» [underforstått enn i Oslo].

Warloes forslag har skapt stor debatt, og det er ikke første gang det stormer omkring dette portrettet. Picasso laget det opprinnelig for å ledsage nekrologen over Stalin ved hans død 5. mars 1953, for den franske kommunistiske avisen Les lettres françaises. Bildet kom på trykk, men laget straks skandale. Redaktøren, Louis Aragon, måtte tilbakevise det offentlig, grunngitt med at portrettet «ikke tok hensyn til publikums følelser […] og den kjærlighet arbeiderklassen følte for kamerat Stalin og for Sovjetunionen.» Heller ikke var portrettet rettferdig «overfor Stalins moralske, åndelige og intellektuelle personlighet.» Problemet var selvfølgelig det kompliserte forholdet mellom Picassos utradisjonelle portrett og Stalins personkult.

Hva ville vi signalisert ved å henge opp dette bildet på Bergen Rådhus i 2008, på 55-årsdagen for Stalins død? Det er et uhyre komplisert spørsmål som jeg frykter ikke alle involverte har tenkt godt nok igjennom. På et eller annet nivå (trolig også i kunstnerens intensjoner) stiller en slik akt «interessante» spørsmål om forholdet mellom propaganda, politikk og kunst, og på enda et annet nivå, om ekstrem ytringsfrihet. Samtidig viser det — i kjempedimensjoner — bildet av en massemorder. Det er derfor jeg mener motivene må være gode og gjennomtenkte hvis man skal realisere et slikt prosjekt. Er de det?

APs Ruth Grung er positiv til Warloes prosjekt og sier til BA: «Selv om Stalin kanskje er litt utdatert, vil det jo gi litt ekstra reklame til Picasso-utstillingen [som nå er Bergen].» Er Stalin «utdatert»? Er Holocost også «utdatert» da!? Uttalelsen er intet mindre enn sjokkerende, men jeg skal ikke laste Warloe for den.

«Vi vil markere at vi er mer liberale i Bergen enn i Oslo,» sier Warloe selv ærlig nok til BA. (5.2.). I sin redegjørelse noen dager senere vil han «markere Bergen som den mangfoldige kulturbyen vi er,» men vet fortsatt ikke mer om Picassos Stalin-tegning enn at han kaller den en karikatur. Jeg mistenker ikke et øyeblikk Warloe for å ville hylle Stalin, det er det trolig heller ingen andre som gjør. Men det er for enkelt å si at de som har betenkeligheter med å avbilde Stalin i slike dimensjoner på et slikt sted, på en slik dag, hører til dem som vil «sensurere» kunsten.

Kuratoren for prosjektet, Kristine Jærn Pilgaard, sier at dette er et Picasso-prosjekt, det dreier seg ikke om Stalin. Vel, det er ikke helt ubetydelig hva som avbildes på et kunstverk, dette dreier seg utvilsomt om mange ting, men det dreier seg også om Stalin. Over mange diameter.

Hensynet til kunstens frihet må ikke bli ansvarsløs, og hensynet til ytringsfriheten ikke taktløs, og en provinsiell rivalisering mellom Oslo og Bergen ikke overskygge de mer vesentlige aspekter.

Enhver refleksjon omkring et så alvorlig emne krever på alle nivåer — fra kunstner over kurator, administrator, politisk initiativtaker og til publikum — kunnskap, innsikt, forståelse, men også takt og varsomhet. Alt dette håper at vi denne boken kan være et lite bidrag til å formidle.

IL

VIDERE